Nicolai Houms beretning om Jane Ashlands gradvise forsvinning er en fortelling om sorg, savn og ensomhet, men det er ikke en sørgelig historie! Den kryper under huden på deg og tar et godt tak, men er ikke en tårepresse.
![]()
Forlaget om boken:
En amerikansk kvinne våkner alene i et telt i den norske fjellheimen. Utenfor er det tett tåke og kuling. Mobiltelefonen er utladet. Hun har verken kart, kompass eller mat.
Hun har egentlig kommet til Norge for å oppsøke fjerne slektninger hun aldri har møtt. Da besøket skjærer seg på alle tenkelige vis, tar hun kontakt med en zoolog hun tilfeldigvis møtte på flyet. Hun ender med å følge med ham på moskusvandring i Dovrefjell, men også her går det meste galt.
Ut av tåken tegner det seg gradvis et bilde av en fortid, en personlig katastrofe, en desperat jakt på ny mening. For selv den som har mistet alt, har noe å tape.
I romanens begynnelse møter vi Jane på flyet fra USA til Norge, hvor hennes interesse for slektsgransking, har avslørt at hun har slektninger. Vi aner at noe har skjedd, men ikke hva.
Deretter springer vi mellom korte, intense sekvenser hvor vi møter Jane hos Dr. Rice, når hun sier farvel til foreldrene, lenge før når hun møter sin mann Greg, og innimellom er vi tilbake til handlingen i Norge, når hun møter slekten, og selvfølgelig også denne fjellturen hun blir invitert til.
Intensiteten øker når vi, et godt stykke ut i romanen får høre om datteren Julie. Jeg aner et vendepunkt, og stålsetter meg for hva som skal komme. Vi har jo skjønt at hun sørger, og rømmer fra noe, men hva som har skjedd er fremdeles ukjent.
Historien om Jane er bygget opp på en finurlig måte, av frampek og tilbakeblikk. Det hele henger sammen på en briljant måte, som fører frem til et helhetlig bilde.
Romanen er skrevet i en behersket stil, tilsynelatende uten skrik og tårer, men til tross for at mye ikke sies direkte, er her ikke mangel på spenningstopper. Språket er formidabelt, med få ord greier Houm å få frem stemningsbilder og tankefragmenter som jeg trodde var mine personlige, men som jeg ved ettertanke konkluderte med er vanlige.
I det siste kompendiet hun trykket opp for skriveskoleelevene før hun sa opp stillingen på universitetet, inkluderte hun utdrag fra to oversatte skandinaviske romaner. I begge utdragene fantes det tilfeldigvis passasjer der hovedpersonen lå på ryggen og studerte kvisthull i taket.
Det virket som en hyggelig og meditativ beskjeftigelse. Således kunne kunsten forskjønne virkeligheten.
Jeg stritter imot når det nærmer seg slutten, for jeg vil ikke at denne leseopplevelsen skal være over. Stemningen når Jane våkner i teltet den siste morgenen, og beslutningen hun tar, er sterk lesning. Jeg likte at slutten er såpass åpen som den er, så hver enkelt kan dra sine egne konklusjoner.
Det var noe med omtalene av denne boken som fikk meg til å styre unna, men siden den (heldigvis) kom på langlisten til Bokbloggprisen, har jeg nå lest den. Jeg er så glad for at mange nok har lest den og stemt den frem, for dette er litteratur på sitt aller beste!
Andre bloggere om boken: Beathe, Artemisia, Gro, Bentebing, Bokstavelig talt, Medbokogpalett
En amerikansk kvinne våkner alene i et telt i den norske fjellheimen. Utenfor er det tett tåke og kuling. Mobiltelefonen er utladet. Hun har verken kart, kompass eller mat.
Hun har egentlig kommet til Norge for å oppsøke fjerne slektninger hun aldri har møtt. Da besøket skjærer seg på alle tenkelige vis, tar hun kontakt med en zoolog hun tilfeldigvis møtte på flyet. Hun ender med å følge med ham på moskusvandring i Dovrefjell, men også her går det meste galt.
Ut av tåken tegner det seg gradvis et bilde av en fortid, en personlig katastrofe, en desperat jakt på ny mening. For selv den som har mistet alt, har noe å tape.
I romanens begynnelse møter vi Jane på flyet fra USA til Norge, hvor hennes interesse for slektsgransking, har avslørt at hun har slektninger. Vi aner at noe har skjedd, men ikke hva.
Deretter springer vi mellom korte, intense sekvenser hvor vi møter Jane hos Dr. Rice, når hun sier farvel til foreldrene, lenge før når hun møter sin mann Greg, og innimellom er vi tilbake til handlingen i Norge, når hun møter slekten, og selvfølgelig også denne fjellturen hun blir invitert til.
Intensiteten øker når vi, et godt stykke ut i romanen får høre om datteren Julie. Jeg aner et vendepunkt, og stålsetter meg for hva som skal komme. Vi har jo skjønt at hun sørger, og rømmer fra noe, men hva som har skjedd er fremdeles ukjent.
Historien om Jane er bygget opp på en finurlig måte, av frampek og tilbakeblikk. Det hele henger sammen på en briljant måte, som fører frem til et helhetlig bilde.
Romanen er skrevet i en behersket stil, tilsynelatende uten skrik og tårer, men til tross for at mye ikke sies direkte, er her ikke mangel på spenningstopper. Språket er formidabelt, med få ord greier Houm å få frem stemningsbilder og tankefragmenter som jeg trodde var mine personlige, men som jeg ved ettertanke konkluderte med er vanlige.
I det siste kompendiet hun trykket opp for skriveskoleelevene før hun sa opp stillingen på universitetet, inkluderte hun utdrag fra to oversatte skandinaviske romaner. I begge utdragene fantes det tilfeldigvis passasjer der hovedpersonen lå på ryggen og studerte kvisthull i taket.
Det virket som en hyggelig og meditativ beskjeftigelse. Således kunne kunsten forskjønne virkeligheten.
Jeg stritter imot når det nærmer seg slutten, for jeg vil ikke at denne leseopplevelsen skal være over. Stemningen når Jane våkner i teltet den siste morgenen, og beslutningen hun tar, er sterk lesning. Jeg likte at slutten er såpass åpen som den er, så hver enkelt kan dra sine egne konklusjoner.
Det var noe med omtalene av denne boken som fikk meg til å styre unna, men siden den (heldigvis) kom på langlisten til Bokbloggprisen, har jeg nå lest den. Jeg er så glad for at mange nok har lest den og stemt den frem, for dette er litteratur på sitt aller beste!
Andre bloggere om boken: Beathe, Artemisia, Gro, Bentebing, Bokstavelig talt, Medbokogpalett
Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sider: 175
Kilde: Biblioteket