Med sin sylskarpe penn, fantasifulle plott og mørke humor er Ian McEwan en av mine favorittforfattere. Bøkene hans blir kortere og kortere, men til tross for de få sidene, mangler det ikke på glimrende betraktninger.
![]()
Forlaget om boken:
Trudy bedrar sin ektemann, John. Men ikke med hvem som helst. For mens John forsøker å vinne sin kone tilbake med poesi og kjærlighet, tilbringer hun dagene i ektesengen med hans bror, Claude. Sammen legger Trudy og Claude en utspekulert plan for å bli kvitt John en gang for alle. Lite vet de at planene blir bevitnet av en tredjepart – det snart ni måneder gamle fosteret i Trudys mage. Alt er lagt til rette for et kammerspill av det sjeldne.
Les Ian McEwans hyllest til Shakespeare!
Er det mulig? Kan et foster i mors mage være hovedpersonen i en roman? Jepp, det kan det, og for en roman, denne koste jeg meg med!
Mens jeg leste undret jeg meg over at en handling med et foster som fortellerstemme kan føles troverdig, men det gjorde det faktisk. Den lille som ligger der inne har et fullt utviklet sjelsliv og har alle de tanker og følelser, som et oppegående voksent menneske besitter. Han gjør seg sine betraktninger fra sin hule inne i mors mage, bygget på det han hører av prat, og fra radio, tv og podkast. Fra å lytte til forskjellig har han blitt temmelig klok, og innimellom den konkrete handlingen, får vi noen fine tanker rundt politikk og annet.
Det er litt av en familie han har havnet i. Far er allerede kastet ut, både av leiligheten sin og av forholdet til moren. Hans bror sover i hans seng, og er den som holder styr på den vordende mammaen, etter beste evne.
Romanen er spennende til tusen, og aller først er det alkoholkonsumet til den gravide moren som bidrar mest til nerven i handlingen. Når det etterhvert kommer planer på bordet, for å kvitte seg med han som eier leiligheten, (altså far) så begynner dramatikken for alvor.
Kjenner du Ian McEwan fra før, så vet du akkurat hvilken skrivestil han har. Det er noe fryktelig engelsk over nedrigheten og usselheten som er bakteppe for handlingen, og jeg tok meg i å tenke på Shakespeare flere ganger under lesingen.
Herregud, jeg kunne vært låst inne i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer.
Shakespeare, Hamlet
Trudy bedrar sin ektemann, John. Men ikke med hvem som helst. For mens John forsøker å vinne sin kone tilbake med poesi og kjærlighet, tilbringer hun dagene i ektesengen med hans bror, Claude. Sammen legger Trudy og Claude en utspekulert plan for å bli kvitt John en gang for alle. Lite vet de at planene blir bevitnet av en tredjepart – det snart ni måneder gamle fosteret i Trudys mage. Alt er lagt til rette for et kammerspill av det sjeldne.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016/2017
Utgitt: 2016/2017
Sider: 208
Kilde: Leseeks
Kilde: Leseeks
Les Ian McEwans hyllest til Shakespeare!
Er det mulig? Kan et foster i mors mage være hovedpersonen i en roman? Jepp, det kan det, og for en roman, denne koste jeg meg med!
Mens jeg leste undret jeg meg over at en handling med et foster som fortellerstemme kan føles troverdig, men det gjorde det faktisk. Den lille som ligger der inne har et fullt utviklet sjelsliv og har alle de tanker og følelser, som et oppegående voksent menneske besitter. Han gjør seg sine betraktninger fra sin hule inne i mors mage, bygget på det han hører av prat, og fra radio, tv og podkast. Fra å lytte til forskjellig har han blitt temmelig klok, og innimellom den konkrete handlingen, får vi noen fine tanker rundt politikk og annet.
Det er litt av en familie han har havnet i. Far er allerede kastet ut, både av leiligheten sin og av forholdet til moren. Hans bror sover i hans seng, og er den som holder styr på den vordende mammaen, etter beste evne.
Romanen er spennende til tusen, og aller først er det alkoholkonsumet til den gravide moren som bidrar mest til nerven i handlingen. Når det etterhvert kommer planer på bordet, for å kvitte seg med han som eier leiligheten, (altså far) så begynner dramatikken for alvor.
Kjenner du Ian McEwan fra før, så vet du akkurat hvilken skrivestil han har. Det er noe fryktelig engelsk over nedrigheten og usselheten som er bakteppe for handlingen, og jeg tok meg i å tenke på Shakespeare flere ganger under lesingen.
Herregud, jeg kunne vært låst inne i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer.
Shakespeare, Hamlet