Therese Aasvik debuterte i fjor som forfatter med romanen Fie faller. Jeg likte den veldig godt, og frydet meg over å lese hennes "vanskelige andre bok" allerede helt på begynnelsen av 2017. For å synliggjøre bøker som kvalifiserer til Bokbloggprisen, vil jeg gjennom hele året ha en merknad om dette sammen med kildehenvisningen i omtalen.
![]()
Fra bakpå boken:
Fred gjør sjelden noe uventa. Han sitter ute på den faste odden sin og fisker, han oversetter tekniske brosjyrer og besøker søsteren sin en gang i uka. Noe i fortiden holder ham fast i dette evige gjentagende mønsteret, noe som har med Kai å gjøre, noe han ikke helt klarer å huske. Så han slenger ut snøret og kikker over sundet på hun som bor der i det hyggelige, gamle huset, og lar bare dagene flyte forbi.
En dag finner Fred en lapp under vindusviskeren på bilen. En håndskrevet lapp med en underlig beskjed. Noe rører seg i ham. Flere foruroligende beskjeder dukker opp. Noe skjer, noen vil ham noe – men hva?
Denne romanen leste jeg iløpet av en lørdag ettermiddag. Den var lettlest og temmelig medrivende, med frampek som hele tiden gjorde at jeg bare måtte lese et par sider videre.
Historien handler om den innadvendte og litt forsagte Fred, som lever sparsommelig på de få kronene han får for å oversette fagtekster. Handlingen er delt på en sånn måte at vi følger ham i nåtid, men får hyppige tilbakeblikk til hans barndom. En spesiell opplevelse i ungdommen er fokuspunkt, men dette kommer ikke frem før godt uti romanen.
Lappene og andre tegn på at noen har Fred i søkelyset, gjør at romanen får et snev av krim over seg. Det antydes med få ord noe om en intimkontakt Fred hadde i sin ungdom, til en litt upassende kvinne, og også dette gir handlingen nerve.
Vent i stua, sa hun, og jeg satte meg innerst i hjørnet der verken øynene fra familiebildene eller vinduene kunne se meg. Og selv om jeg ikke turte å tenke på hva dette kunne føre til, så brusa det inni meg. Det brusa som det gjorde på stupebrettet før spranget, ti ganger det, et øyeblikk som alltid ville overskygge konsekvensene.
Therese Aasvik bruker et nydelig språk som skildrer følelsene til Fred på en fin måte. De mange a-endingene skurrer litt i mitt bergenske hode, og er det som får meg til å lese enkelte setninger på nytt noen ganger, men innholdet er det ingenting å si på.
Romanen har en litt dramatisk slutt, men de løse trådene som har blitt presentert blir nøstet opp på en fin måte. Det er noe hudløst over Fred som får meg til å ville ta han under mine vinger, en glimrende personskildring, både i nåtid og i den delen som skildrer ham som barn.
Noe skal skje ble en fin start på lesingen av norske nyutgivelser av 2017, en bok jeg gjerne anbefaler videre!
Vil du ha flere litteraturtips, så er søndagen en glimrende dag for å besøke Mari på bloggen Flukten fra virkeligheten, her finner du smakebiter fra mange typer bøker.
Fred gjør sjelden noe uventa. Han sitter ute på den faste odden sin og fisker, han oversetter tekniske brosjyrer og besøker søsteren sin en gang i uka. Noe i fortiden holder ham fast i dette evige gjentagende mønsteret, noe som har med Kai å gjøre, noe han ikke helt klarer å huske. Så han slenger ut snøret og kikker over sundet på hun som bor der i det hyggelige, gamle huset, og lar bare dagene flyte forbi.
En dag finner Fred en lapp under vindusviskeren på bilen. En håndskrevet lapp med en underlig beskjed. Noe rører seg i ham. Flere foruroligende beskjeder dukker opp. Noe skjer, noen vil ham noe – men hva?
Denne romanen leste jeg iløpet av en lørdag ettermiddag. Den var lettlest og temmelig medrivende, med frampek som hele tiden gjorde at jeg bare måtte lese et par sider videre.
Historien handler om den innadvendte og litt forsagte Fred, som lever sparsommelig på de få kronene han får for å oversette fagtekster. Handlingen er delt på en sånn måte at vi følger ham i nåtid, men får hyppige tilbakeblikk til hans barndom. En spesiell opplevelse i ungdommen er fokuspunkt, men dette kommer ikke frem før godt uti romanen.
Lappene og andre tegn på at noen har Fred i søkelyset, gjør at romanen får et snev av krim over seg. Det antydes med få ord noe om en intimkontakt Fred hadde i sin ungdom, til en litt upassende kvinne, og også dette gir handlingen nerve.
Vent i stua, sa hun, og jeg satte meg innerst i hjørnet der verken øynene fra familiebildene eller vinduene kunne se meg. Og selv om jeg ikke turte å tenke på hva dette kunne føre til, så brusa det inni meg. Det brusa som det gjorde på stupebrettet før spranget, ti ganger det, et øyeblikk som alltid ville overskygge konsekvensene.
Therese Aasvik bruker et nydelig språk som skildrer følelsene til Fred på en fin måte. De mange a-endingene skurrer litt i mitt bergenske hode, og er det som får meg til å lese enkelte setninger på nytt noen ganger, men innholdet er det ingenting å si på.
Romanen har en litt dramatisk slutt, men de løse trådene som har blitt presentert blir nøstet opp på en fin måte. Det er noe hudløst over Fred som får meg til å ville ta han under mine vinger, en glimrende personskildring, både i nåtid og i den delen som skildrer ham som barn.
Noe skal skje ble en fin start på lesingen av norske nyutgivelser av 2017, en bok jeg gjerne anbefaler videre!
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2017
Sider: 186
Kilde: Leseeksemplar
Bokbloggprisen 2017: JA!
Vil du ha flere litteraturtips, så er søndagen en glimrende dag for å besøke Mari på bloggen Flukten fra virkeligheten, her finner du smakebiter fra mange typer bøker.
Ønsker alle en fin søndag!