Jeg kalte Riebnitzkys roman Forbannede yngel en forbannet god bok i 2015, og har nå gledet meg over å lese hennes nyeste roman, som jeg til tross for et par små innvendinger, gjerne anbefaler videre!
![]()
Fra bakpå boken:
Monica er en uvanlig prest. Beate, hennes gode venninne, er forsvarsadvokat. Monica er lykkelig gift og snakker med Gud. Beate var lykkelig gift, men har mistet sin mann i en trafikkulykke som hun føler seg delvis ansvarlig for.
I løpet av et år krysser de to venninnene forskjellige menneskers liv: En guatemalansk tenåringsjente som er oppvokst på barnehjem, en mafialeder, en ung hasjdealer, en forelsket politimann og en godhjertet jeger med fingeren klar på avtrekkeren.
Forlag: Font
Utgitt: 2016/på norsk 2017
Sider: 364
Kilde: Leseeksemplar
Da jeg begynte å lese grublet jeg litt over hvor få romaner som har en kvinnelig prest som hovedperson. Monica er en tøff dame, som drar tilbake til Rio Dulce i Guatemala, en reise som ville vært langt utenfor min komfortsone.
Før hun reiser har hun en samtale med to sognebarn, et ektepar som bekymrer seg for at sønnen deres Marcus ikke bruker pengene han får av dem, på studiene som avtalt. Marcus og kameraten Benjamin og også hans kjæreste, kunstneren Victoria, går vi dypt inn i historiene til.
Han tenker på boltesaksen. Den har han tenkt på flere ganger underveis. Han tenker på den da de klikker håndjernene på plass. Håndjern er mildere. Ubehagelige nok, men de klipper ikke av noe.
Venninnen Beates sorg etter dødsfallet til mannen et år tidligere, har begynt å bli til å leve med. Hennes historie inkluderer ganske så sanselige opphold i jaktterreng utenfor København, og møter med prustende og spill levende dyr.
I tillegg til disse to menneskene møter vi også Beates tilårskomne, og temmelig gretne mor, vi blir kjent med Søren, som er Monicas venn i Guatemala og Leon, narkosmugleren som blir tvunget til å smugle Nory, datteren til narkobaronen ut av elendigheten.
Romanen består av forholdsvis lange sekvenser ved hvert møte med nye karakterer, og hver gang handlingen tar oss med videre, sitter jeg igjen med følelsen av å ville vite mer. Temaene er mange og interessante, og flere av sekvensene kunne gjerne vært utviklet til en fullverdig roman.
Sorgen til Beate er nydelig skildret, så også kjærligheten mellom presten Monica og hennes mann Johan. Hjelpeløsheten en kan oppleve når en begynner å dra på årene, er et tema jeg gjerne leser om. Victoria er ung, vakker og omsvermet, men har så dårlig selvtillit at hun til tross for sitt vakre utseende er ulykkelig.
Det jeg mest av alt ville hatt mer av er de sanselige opplevelsene i jungelen i Guatemala. Her i nærheten av Mayapyramidene, finnes mangrover og hibiskuspergolaer, pelikaner, slanger og edderkopper, her er ro og fred, samtidig som larmen fra mennesker som fester og de mange airconditionanleggene forstyrrer idyllen. Søren driver en kakaoplantasje uten bruk av barnearbeid, og narkotikaproduksjon, salg og distribusjon er vanlig levevei for mange.
Berøringspunktene i romanen er mange, og til tross for at de lever i ulike verdener, møter flere av karakterene hverandre. Noen av møtene har et snev av "litt for tilfeldig" etter min smak, men jeg vil ikke frarøve nye lesere spenningen ved å røpe dem her.
Orkansesongen og stillheten er en nydelig roman, med gode skildringer av så vel stemninger som følelser. De siste sidene oppsummerer og avrunder handlingene på en fin måte, selv om noe blir litt kjapt og greit i forhold til betydningen handlingstråden har hatt i romanen. Jeg anbefaler gjerne romanen videre!
Monica er en uvanlig prest. Beate, hennes gode venninne, er forsvarsadvokat. Monica er lykkelig gift og snakker med Gud. Beate var lykkelig gift, men har mistet sin mann i en trafikkulykke som hun føler seg delvis ansvarlig for.
I løpet av et år krysser de to venninnene forskjellige menneskers liv: En guatemalansk tenåringsjente som er oppvokst på barnehjem, en mafialeder, en ung hasjdealer, en forelsket politimann og en godhjertet jeger med fingeren klar på avtrekkeren.
Forlag: Font
Utgitt: 2016/på norsk 2017
Sider: 364
Kilde: Leseeksemplar
Da jeg begynte å lese grublet jeg litt over hvor få romaner som har en kvinnelig prest som hovedperson. Monica er en tøff dame, som drar tilbake til Rio Dulce i Guatemala, en reise som ville vært langt utenfor min komfortsone.
Før hun reiser har hun en samtale med to sognebarn, et ektepar som bekymrer seg for at sønnen deres Marcus ikke bruker pengene han får av dem, på studiene som avtalt. Marcus og kameraten Benjamin og også hans kjæreste, kunstneren Victoria, går vi dypt inn i historiene til.
Han tenker på boltesaksen. Den har han tenkt på flere ganger underveis. Han tenker på den da de klikker håndjernene på plass. Håndjern er mildere. Ubehagelige nok, men de klipper ikke av noe.
Venninnen Beates sorg etter dødsfallet til mannen et år tidligere, har begynt å bli til å leve med. Hennes historie inkluderer ganske så sanselige opphold i jaktterreng utenfor København, og møter med prustende og spill levende dyr.
I tillegg til disse to menneskene møter vi også Beates tilårskomne, og temmelig gretne mor, vi blir kjent med Søren, som er Monicas venn i Guatemala og Leon, narkosmugleren som blir tvunget til å smugle Nory, datteren til narkobaronen ut av elendigheten.
Romanen består av forholdsvis lange sekvenser ved hvert møte med nye karakterer, og hver gang handlingen tar oss med videre, sitter jeg igjen med følelsen av å ville vite mer. Temaene er mange og interessante, og flere av sekvensene kunne gjerne vært utviklet til en fullverdig roman.
Sorgen til Beate er nydelig skildret, så også kjærligheten mellom presten Monica og hennes mann Johan. Hjelpeløsheten en kan oppleve når en begynner å dra på årene, er et tema jeg gjerne leser om. Victoria er ung, vakker og omsvermet, men har så dårlig selvtillit at hun til tross for sitt vakre utseende er ulykkelig.
Det jeg mest av alt ville hatt mer av er de sanselige opplevelsene i jungelen i Guatemala. Her i nærheten av Mayapyramidene, finnes mangrover og hibiskuspergolaer, pelikaner, slanger og edderkopper, her er ro og fred, samtidig som larmen fra mennesker som fester og de mange airconditionanleggene forstyrrer idyllen. Søren driver en kakaoplantasje uten bruk av barnearbeid, og narkotikaproduksjon, salg og distribusjon er vanlig levevei for mange.
Berøringspunktene i romanen er mange, og til tross for at de lever i ulike verdener, møter flere av karakterene hverandre. Noen av møtene har et snev av "litt for tilfeldig" etter min smak, men jeg vil ikke frarøve nye lesere spenningen ved å røpe dem her.
Orkansesongen og stillheten er en nydelig roman, med gode skildringer av så vel stemninger som følelser. De siste sidene oppsummerer og avrunder handlingene på en fin måte, selv om noe blir litt kjapt og greit i forhold til betydningen handlingstråden har hatt i romanen. Jeg anbefaler gjerne romanen videre!