Da var sjette, og nest siste bok i storverket På sporet av den tapte tid unnagjort. Jeg bruker dette litt flåsete ordet "unnagjort" med vilje, for i alle fall i denne omgang, er mitt mål utelukkende å komme meg gjennom hele På sporet. Det er mye sant i uttrykket "jo mer du kan, desto mindre kan du", for etter å ha lest de fleste bøkene og lest Henrik H. Langelands bok om På sporet, vet jeg at mye av både symbolikk og handling går meg hus forbi.
Bok nummer fem Fangen, sluttet med at Albertine en kveld når han er ute, pakker sine kofferter og forlater vår venn Marcel. Han går selvfølgelig i frø av sjalusi men tenker at Albertine gjorde dette for å oppnå noe. All grubleriet han nå baller seg inn i skildrer nye sider av Albertine, og selv om hun fysisk sett er ute av bildet, er det henne boken dreier seg om.
Handlingen er tankedrevet og proppfull av digresjoner, men når de i Albertines nattbordskuff finner noen gjenglemte ringer smykket med bildet av en ørn, får vi en etterlengtet spenningstopp.
Ganske tidlig i boken får Marcel et telegram med beskjed at Albertine har falt av hesten og er død. Hans grublerier fortsetter, men tankene og kvalene bærer preg av at hun faktisk er borte for alltid, og håpet om at hun skal komme tilbake er borte.
Sammenlignet med de andre bøkene, er fremdriften i Uten Albertine temmelig liten. Ordrikdommen tar nesten knekken på meg når jeg leser, og mitt ønske om konkret handling får kun sjelden sin oppfyllelse.
Den seksuelle legningen til menneskene som omtales i dette verket, er i stor grad homofili. Marcel sier et sted at han var langt fra kysk i sitt forhold til Albertine, men kjærlighetsforholdet deres skildres aldri med annet enn samtaler og dydig samvær. Albertines samkvem med sine venninner volder Marcel stort hodebry, og er hovedårsaken til hans mange kvaler rundt forholdet til Albertine.
Nå gjenstår bare Den gjenfundne tid, den syvende og siste boken i På sporet av den tapte tid. Etterpå vil jeg lese på nytt den lille boken som fikk meg til å sette i gang med dette prosjektet, En sommer med Prost av Laura el Makki.
På denne lenken kan du lese om prosjektet og omtaler av de andre bøkene.
Bok nummer fem Fangen, sluttet med at Albertine en kveld når han er ute, pakker sine kofferter og forlater vår venn Marcel. Han går selvfølgelig i frø av sjalusi men tenker at Albertine gjorde dette for å oppnå noe. All grubleriet han nå baller seg inn i skildrer nye sider av Albertine, og selv om hun fysisk sett er ute av bildet, er det henne boken dreier seg om.
Handlingen er tankedrevet og proppfull av digresjoner, men når de i Albertines nattbordskuff finner noen gjenglemte ringer smykket med bildet av en ørn, får vi en etterlengtet spenningstopp.
Ganske tidlig i boken får Marcel et telegram med beskjed at Albertine har falt av hesten og er død. Hans grublerier fortsetter, men tankene og kvalene bærer preg av at hun faktisk er borte for alltid, og håpet om at hun skal komme tilbake er borte.
Sammenlignet med de andre bøkene, er fremdriften i Uten Albertine temmelig liten. Ordrikdommen tar nesten knekken på meg når jeg leser, og mitt ønske om konkret handling får kun sjelden sin oppfyllelse.
Den seksuelle legningen til menneskene som omtales i dette verket, er i stor grad homofili. Marcel sier et sted at han var langt fra kysk i sitt forhold til Albertine, men kjærlighetsforholdet deres skildres aldri med annet enn samtaler og dydig samvær. Albertines samkvem med sine venninner volder Marcel stort hodebry, og er hovedårsaken til hans mange kvaler rundt forholdet til Albertine.
Nå gjenstår bare Den gjenfundne tid, den syvende og siste boken i På sporet av den tapte tid. Etterpå vil jeg lese på nytt den lille boken som fikk meg til å sette i gang med dette prosjektet, En sommer med Prost av Laura el Makki.
På denne lenken kan du lese om prosjektet og omtaler av de andre bøkene.
