Dette diktverket var den første utgivelsen fra 2017 som kom inn i lesehyllen min i år, og i dag har jeg endelig satt meg ned å lest det.
![]()
Forlaget om diktsamlingen:
Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått – alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 80
Kilde: Leseeksemplar
Eirin Gundersen har skrevet en serie dikt som har den samme hovedpersonen som primærkarakter. Vi er med når hun og kjæresten flytter ut på den øde øya, og også senere når de følger med den samme båten, tilbake til fastlandet.
I mellomtiden får vi høre om hvordan hun misliker at kjæresten ror ut for å fiske, og skjønner ut i fra det hun forteller om forfedrene sine, hvorfor hun er redd.
Jeg frydet meg over kapitlet som omtaler enkeltbekkasinen og den artige tikkelyden den lager med halefjærne når den flyr. Selv opplevde jeg det samme som henne, å sitte i hagen, på ferie i Lofoten og lete etter opphavet til lyden, som aldri ga seg. Ikke før jeg så opp lenge nok til å få øye på fuglen som fløy i formasjon over hodet på meg, skjønte jeg hva det var.
Dette var nok høydepunktet i boken for min del. Jeg kunne tenke meg mer av nordnorge og landsdelens karakteristiske nærhet til naturen. Jeg ville gjerne lært hovedpersonen bedre å kjenne, for derfor å vite hvorfor de ankom og hvorfor de dro.
Erindringbildene er mange, noen diffuse mens andre skildrer fraflytting og livet på øya for forfedrene til hovedpersonen.
Språket er fint og setningsstrukturen fremstår på en måte som gjør diktet lett å lese, men betraktningene gjør ikke inntrykk på en måte som gjør at handlingen fester seg. Kanskje ble det for oppstykket for min del, ikke vet jeg, men jeg hadde nok ikke den samme leseopplevelsen som bloggerne jeg lenker til under her.
Beathe likte boken godt, les gjerne hennes omtale av den!
Bokvrimmel har også skrevet en flott omtale av den.
Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått – alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 80
Kilde: Leseeksemplar
Eirin Gundersen har skrevet en serie dikt som har den samme hovedpersonen som primærkarakter. Vi er med når hun og kjæresten flytter ut på den øde øya, og også senere når de følger med den samme båten, tilbake til fastlandet.
I mellomtiden får vi høre om hvordan hun misliker at kjæresten ror ut for å fiske, og skjønner ut i fra det hun forteller om forfedrene sine, hvorfor hun er redd.
Jeg frydet meg over kapitlet som omtaler enkeltbekkasinen og den artige tikkelyden den lager med halefjærne når den flyr. Selv opplevde jeg det samme som henne, å sitte i hagen, på ferie i Lofoten og lete etter opphavet til lyden, som aldri ga seg. Ikke før jeg så opp lenge nok til å få øye på fuglen som fløy i formasjon over hodet på meg, skjønte jeg hva det var.
Dette var nok høydepunktet i boken for min del. Jeg kunne tenke meg mer av nordnorge og landsdelens karakteristiske nærhet til naturen. Jeg ville gjerne lært hovedpersonen bedre å kjenne, for derfor å vite hvorfor de ankom og hvorfor de dro.
Erindringbildene er mange, noen diffuse mens andre skildrer fraflytting og livet på øya for forfedrene til hovedpersonen.
Språket er fint og setningsstrukturen fremstår på en måte som gjør diktet lett å lese, men betraktningene gjør ikke inntrykk på en måte som gjør at handlingen fester seg. Kanskje ble det for oppstykket for min del, ikke vet jeg, men jeg hadde nok ikke den samme leseopplevelsen som bloggerne jeg lenker til under her.
Beathe likte boken godt, les gjerne hennes omtale av den!
Bokvrimmel har også skrevet en flott omtale av den.