Mer var ikke akkurat boken for muntre soldager på ferie i Tyrkia, men for en fantastisk historie. De som ber Orhan Pamuk ta et steg til side og slippe frem Hakan Günday har helt rett, for dette var storslagent!
![]()
Forlaget om handlingen:
Dette er historien om unge Gazâ og hans vei fra skolegutt til monster, en mørk og uforsonlig reise til nattens ende.
Gazâ vokser opp ved Egeerhavet. Han er ni år da han første gang blir med faren på menneskesmuglingen. Faren, som en gang ofret en eldre flyktning for å redde sitt eget liv. En dag får også Gazâ et annet menneskes liv på samvittigheten, afghaneren Cuma, som kanskje er den eneste som har vist ham litt medmenneskelighet. Gazâ glemmer det aldri, men det hindrer ham ikke å gå videre i farens fotspor. Etter hvert blir han en spesialist på undertrykkelsens dynamikk og egne torturmetoder.
Denne romanen har rammefortelling som en strikk. Teksten utvikles etterhvert og rommer mye, men handlingen holdes hele tiden stramt, innenfor "strikken", uten digresjoner.
Tyrkia er differansen mellom Østen og Vesten. Jeg vet ikke hvilken av dem du må trekke fra den andre for å sitte igjen med Tyrkia, men jeg er helt sikker på at avstanden mellom dem er lik Tyrkia.
Vi møter Gazâ som ung mann, men han forfølges av tanken på fortiden og hans måte å besegle minnene på blir å fortelle. Fetterne Felat og Gazâ har aldri sett hverandre, så når den ene skal bli geriljasoldat og den andre skal i militæret avtaler de et kallenavn, så de ikke i vanvare skal skyte hverandre. Vi hører også om kurderen i Sverige som blir myrdet av slektninger fordi han var homo, og som legger igjen et testamente hvor han ber om å få gifte seg posthumt med sin kjæreste.
Mer inneholder sin skjerv av maktsyke mennesker, hatkriminalitet, blodhevn og herskemodeller, og via menneskesmuglingen som Gazâ og faren lever av, drøftes normalnormer, galskap, lidelse og hevn.
Handlingen veksler mellom dramatiske hendelser i hovedpersonens liv, og skarpe observasjoner av menneskesinnet og relasjonene oss mennesker i mellom. Refleksjonene rundt meningen med livet, hva som driver oss videre, hvorfor vi gjør som vi gjør etc. er godt pakket inn i handlingen, siden Gazà livet igjennom forsøker å forstå seg selv.
Dette er en roman som ryster deg og garantert setter spor. Den er velskrevet og allsidig, og selv om handlingen balanserer på kanten av min forestillingsevne, er den troverdig og veldig veldig sterk.
Dette er historien om unge Gazâ og hans vei fra skolegutt til monster, en mørk og uforsonlig reise til nattens ende.
Gazâ vokser opp ved Egeerhavet. Han er ni år da han første gang blir med faren på menneskesmuglingen. Faren, som en gang ofret en eldre flyktning for å redde sitt eget liv. En dag får også Gazâ et annet menneskes liv på samvittigheten, afghaneren Cuma, som kanskje er den eneste som har vist ham litt medmenneskelighet. Gazâ glemmer det aldri, men det hindrer ham ikke å gå videre i farens fotspor. Etter hvert blir han en spesialist på undertrykkelsens dynamikk og egne torturmetoder.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: på norsk 2017
Sider: 350
Kilde: Leseeksemplar
Tyrkia er differansen mellom Østen og Vesten. Jeg vet ikke hvilken av dem du må trekke fra den andre for å sitte igjen med Tyrkia, men jeg er helt sikker på at avstanden mellom dem er lik Tyrkia.
Vi møter Gazâ som ung mann, men han forfølges av tanken på fortiden og hans måte å besegle minnene på blir å fortelle. Fetterne Felat og Gazâ har aldri sett hverandre, så når den ene skal bli geriljasoldat og den andre skal i militæret avtaler de et kallenavn, så de ikke i vanvare skal skyte hverandre. Vi hører også om kurderen i Sverige som blir myrdet av slektninger fordi han var homo, og som legger igjen et testamente hvor han ber om å få gifte seg posthumt med sin kjæreste.
Mer inneholder sin skjerv av maktsyke mennesker, hatkriminalitet, blodhevn og herskemodeller, og via menneskesmuglingen som Gazâ og faren lever av, drøftes normalnormer, galskap, lidelse og hevn.
Handlingen veksler mellom dramatiske hendelser i hovedpersonens liv, og skarpe observasjoner av menneskesinnet og relasjonene oss mennesker i mellom. Refleksjonene rundt meningen med livet, hva som driver oss videre, hvorfor vi gjør som vi gjør etc. er godt pakket inn i handlingen, siden Gazà livet igjennom forsøker å forstå seg selv.
Dette er en roman som ryster deg og garantert setter spor. Den er velskrevet og allsidig, og selv om handlingen balanserer på kanten av min forestillingsevne, er den troverdig og veldig veldig sterk.