Anne Karin Elstad er nok kjent for de fleste, hun (brak)debuterte som forfatter i 1976 med Folket på Innhaug, den første av de fire bøkene som inngår i hennes historiske romansyklus. Nå har jeg endelig fått med meg For dagene er onde, enda en perle fra denne forfatteren.
![]()
Forlaget om handlingen:
Dette er en historie om hvordan fordømmende og ødeleggende krefter kan herske i et lukket og innestengt miljø, og hvordan kollektivet kan straffe personer som bryter med et lite samfunns tradisjonelle normer og rammer. Dette er fortellingen om det skjebnesvangre forholdet mellom Hildegunn og Robert, et forhold bygda ikke ville vite noe av.
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 1985/Lydbok: 2012
Spilletid: 8 timer
Kilde: Fabel
Det er en lidelse å lytte til denne romanen, ikke fordi den er dårlig på noen måte, for all del, men fordi miljøet som blir skildret er helt forferdelig.
Det store, fæle "bygdedyret" er hovedpersonen i romanen. Et dyr det er umulig å få has på, siden alle menneskene i bygda er med på å forme utysket. Robert er en gammel mann som har vendt tilbake til sitt barndomshjem etter å ha levd meste parten av livet i Amerika. Vi får høre om oppveksten hans og om hvorfor hans mor oppmuntret ham til å reise og til å bli, ikke kom tilbake sa hun til ham da han dro.
Nå har han kommet hjem, han er gammel og skral og greier seg som best han kan i det forfalne gårdshuset. Hildegunn er kona i nabohuset. Hun er gift med Tore som hun er glad i, og de har tre store barn som går på skole i byen, og en jente på seks år. "Dessverre" bor Tores foreldre fremdeles i kårboligen, og denne svigermoren er noe av det verste jeg har møtt.
Bygdas menn, og ikke minst kvinner, begynner å snakke om forholdet mellom Hildegunn og den gamle Robert. De stiller spørsmål ved hvorfor hun driver å renne ned dørene hos ham, om hun ikke har nok å gjøre hjemme på gården. Heldigvis kommer datteren i huset hjemom og hun får satt mot i moren, som allerede var fast bestemt på å holde ut bygdesnakket, for å fortsatt pleie for Robert.
Handlingen er full av spenningstopper, og det er ikke få ganger jeg formelig river meg i håret av frustrasjon og medlidenhet med de to som er ute i hardt vær. Etterhvert blir det ganske så dramatisk, og teksten utvikler seg, så romanen nesten får et anstrøk av krim over seg.
Hun bruker et flott språk, hvor pauser og det som ikke sies, er en viktig del av kommunikasjonen. Innelser Anne Krigsvoll spilte Hildegunn i spillefilmen fra 1991, så det var ikke rart hun hadde sånn dreis på dialekt og fremføring. Hun formidler miljøet og sinnelaget på landsbygda på en glimrende måte i denne innlesingen.
Anne Karin Elstad skildrer dette bygdedyret på en fantastisk måte. Mellommenneskelige forhold og følelser som sjalusi, misunnelse og angst for å stå utenfor, er viktige elementer i historien. Det var ikke få ganger klumpen sto i halsen på meg, for dette traff noe i meg. Slutten er formidabel, jeg spolte tilbake og hørte avslutningen på nytt, noe jeg veldig sjelden gjør, men noe så hudløst og sårt er det lenge siden jeg har lest.
Dette er en historie om hvordan fordømmende og ødeleggende krefter kan herske i et lukket og innestengt miljø, og hvordan kollektivet kan straffe personer som bryter med et lite samfunns tradisjonelle normer og rammer. Dette er fortellingen om det skjebnesvangre forholdet mellom Hildegunn og Robert, et forhold bygda ikke ville vite noe av.
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 1985/Lydbok: 2012
Spilletid: 8 timer
Kilde: Fabel
Det er en lidelse å lytte til denne romanen, ikke fordi den er dårlig på noen måte, for all del, men fordi miljøet som blir skildret er helt forferdelig.
Det store, fæle "bygdedyret" er hovedpersonen i romanen. Et dyr det er umulig å få has på, siden alle menneskene i bygda er med på å forme utysket. Robert er en gammel mann som har vendt tilbake til sitt barndomshjem etter å ha levd meste parten av livet i Amerika. Vi får høre om oppveksten hans og om hvorfor hans mor oppmuntret ham til å reise og til å bli, ikke kom tilbake sa hun til ham da han dro.
Nå har han kommet hjem, han er gammel og skral og greier seg som best han kan i det forfalne gårdshuset. Hildegunn er kona i nabohuset. Hun er gift med Tore som hun er glad i, og de har tre store barn som går på skole i byen, og en jente på seks år. "Dessverre" bor Tores foreldre fremdeles i kårboligen, og denne svigermoren er noe av det verste jeg har møtt.
Bygdas menn, og ikke minst kvinner, begynner å snakke om forholdet mellom Hildegunn og den gamle Robert. De stiller spørsmål ved hvorfor hun driver å renne ned dørene hos ham, om hun ikke har nok å gjøre hjemme på gården. Heldigvis kommer datteren i huset hjemom og hun får satt mot i moren, som allerede var fast bestemt på å holde ut bygdesnakket, for å fortsatt pleie for Robert.
Handlingen er full av spenningstopper, og det er ikke få ganger jeg formelig river meg i håret av frustrasjon og medlidenhet med de to som er ute i hardt vær. Etterhvert blir det ganske så dramatisk, og teksten utvikler seg, så romanen nesten får et anstrøk av krim over seg.
Hun bruker et flott språk, hvor pauser og det som ikke sies, er en viktig del av kommunikasjonen. Innelser Anne Krigsvoll spilte Hildegunn i spillefilmen fra 1991, så det var ikke rart hun hadde sånn dreis på dialekt og fremføring. Hun formidler miljøet og sinnelaget på landsbygda på en glimrende måte i denne innlesingen.
Anne Karin Elstad skildrer dette bygdedyret på en fantastisk måte. Mellommenneskelige forhold og følelser som sjalusi, misunnelse og angst for å stå utenfor, er viktige elementer i historien. Det var ikke få ganger klumpen sto i halsen på meg, for dette traff noe i meg. Slutten er formidabel, jeg spolte tilbake og hørte avslutningen på nytt, noe jeg veldig sjelden gjør, men noe så hudløst og sårt er det lenge siden jeg har lest.
Jeg vil gjerne lese en annen bok av Elstad,
har du en favoritt du vil anbefale meg?