Livet er den eneste måten av Wislawa Szymborska

Frem mot utdelingen av Nobelprisen i litteratur til høsten har Beathe inspirert til å lese alle de 14 kvinnelige vinnerne av prisen. Jeg er godt i gang og har denne uken lest den syvende boken av disse fjorten, og er nå halvveis i prosjektet. Wislawa Szymborska mottok Nobelprisen i litteratur i 1996.

Forlaget om diktsamlingene:
Nobelprisvinner Wisława Szymborska døde 1. februar 2012, 88 år gammel. Hun etterlot seg en poesi som er enkel, åpen og klar, men samtidig evner å speile hverdagens kompleksitet. Hun betraktes som en av etterkrigstidens fremste poeter. 

I flere av diktene søker hun mot tingenes vesen, med både ærgjerrighet og ydmykhet. For der en løk for Ibsen bare er interessant som et bilde på noe menneskelig, betrakter Szymborska løken som løk, elven som elv, skogen som skog.
Men det er også mange andre motiver som vekker Szymborskas nysgjerrighet, som et fotografi fra 11. september, eller et barns eksperimentelle lyst, eller skyene over himmelen, eller livet som den eneste måten. 


Denne utgivelsen består av de fire novellesamlingene Øyeblikket fra 2002, Kolon fra 2005, Her fra 2009 og Nok fra 2012. Boken har vært mye å se i media den siste uken, siden Nationaltheatret har en scenetolkning på programmet, og spiller for fulle hus nå i februar.

Selv er jeg ikke en dreven diktleser, men jeg øver meg og finner så smått ut av hvordan det må gjøres. Wislawa gjorde det enkelt for meg å komme i gang, for Øyeblikket som er den første samlingen fanget oppmerksomheten min. Hun setter mennesket som et midtpunkt, og skriver ut i fra seg selv med et "jeg" som hjalp meg inn i diktene.


Hennes tanker rundt tingenes foranderlige vesen, hvordan tiden påvirker oss, og det vi gjør påvirker følelsen av tid. Hun skriver om naturen, om planter og skyer, men også om minner, drømmer, sjelen og den første kjærligheten.

Diktet "Liten pike drar i duken" likte jeg kjempegodt, og jeg lover deg at jeg aldri skal stoppe et barn som er klar til å dra duken av kaffebordet ☺

De tre påfølgende diktsamlingene grep meg ikke på samme sterke måte som den første, uten at jeg kan sette fingeren på hva som er forskjellen. Temaene hun tar opp i skrivingen sin favner vidt, og om her finnes skildringer fra hennes oppvekst under 2. verdenskrig i Krakow, så holder hun seg unna det virkelig sårbare og hudløse.


Hånden

Tjuesyv bein, 
trettifem muskler, 
omtrent to tusen nerveceller
i hver av våre fem fingertupper.
Det holder i lange baner
til å skrive Mein Kampf
eller Ole Brumm

I diktet "Ikke-lesning" dukker til og med min gamle venn Proust opp, og når hun i en setning sier "Syv bind - gud bedre. Kunne ikke noen kortet dem ned litt, lagd et resymè, eller enda bedre: en versjon i bilder." ja, da kunne jeg ikke annet enn å smile med tanke på min egen innsats for å få lest dette mesterverket.

Livet er den eneste måten er en diktsamling jeg kommer til å holde utkikk etter, for nå får biblioteket tilbake sitt eksemplar, men jeg kjenner at jeg har lyst å lese mer av hennes refleksjonspoesi. At hun har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur skjønner jeg godt, så jeg anbefaler gjerne denne samlingen av hennes seneste dikt videre.