Vinter av Ali Smith

Vinter er andre bok i en planlagt kvartett om vår tid, den første heter Høst og kom ut i fjor. Jeg leste ikke den, men hadde stort utbytte av Vinter, så det er ikke sikkert bøkene henger direkte sammen. I det siste har jeg lest flere bøker hvor tematikken sirkler seg rundt det å ha rom til å leve det livet en ønsker, en tematikk jeg til min store glede fant igjen i Vinter. Romanen er den ferskeste boken på 1001-listen, som jeg nå har lest 63 bøker fra.

Forlaget om boken:
Desember, noen dager før jul. Det er en av de varmeste vintrene som er registrert, igjen, og i et godsliknende hus i Cornwall i det sørvestlige England samles fire mennesker til julefeiring: husets eier, den en gang vellykkede forretningskvinnen Sophia Cleves; hennes sønn, naturbloggeren Arthur; en ung kvinne som Arthur kaller Charlotte, og Iris, Sophias opprørske bohemsøster. Huset har femten soverom, men er det plass til alle?

Vinter er Ali Smiths skarpe og kloke protest mot en stadig mer avgrenset og lukket verden. Hvem som får bli og hvem som må ut, er høyst usikkert, og Smith skriver bitende om gjerder og murer, aksjoner og maktmisbruk, men også engasjert og empatisk om en slags familie som må finne sammen fordi det tross alt er jul.


Etter jeg, for noen uker siden, frydefullt leste Murakamis siste roman, var det en glede å møte på et flyvende hode i Ali Smiths roman. Hva dette flyvende hodet skulle symbolisere er jeg litt usikker på, men kanskje det var Sophias eksentrisitet som materialiserte seg? eller var det hennes problemer med synet?

Dette er en roman som har en rød tråd for leseren å følge, men det hoppes litt i tid og fortellerstemme. Vi går tilbake til Sophia og Iris sin barndom hvor vi får høre at de allerede da hadde veldig forskjellig personlighet.

Romanen tar for seg menneskers behov for å stå opp for seg selv og for saker de tror på. Arthur har en blogg hvor han skriver om natur og bevaring av natur på forskjellige måter. Kjæresten hans Charlotte ypper til strid en kveld, og det er nok ikke første gangen for det ender med at de går fra hverandre. Det er nå den unge Lux kommer inn i bildet, hun som stepper inn som Charlotte i denne famøse julefeiringen. Charlotte bruker tiden på å hakke twitter og bloggen til Art på en sånn måte, at han blamerer (tilsynelatende) seg selv, på en forferdelig måte.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, for dette er en roman som utvikler seg hele tiden, og har små uventede vendinger underveis. Ali Smith har et flott språk. Betraktningene hun gjør seg rundt båtflyktninger, forurensning og annen lidelse på jorden presenteres uten pekefinger eller oppramsing, men tas opp i leserens tanker som noe å fundere på.