Den gode vennen av Bjørn Esben Almaas

Hvordan ser man sine barn når man bærer på en særlig innsikt i barndommens utsatthet? Det var dette spørsmålet som fenget min oppmerksomhet, og som jeg gjerne ville høre Almaas sine tanker om. Bjørn Esben Almaas debuterte med en novellesamling i 2001, og har siden det jobbet med film og skrevet to romaner til, men dette er mitt første møte med ham.

Forlaget om boken:
Den gode vennen er en roman hvor vi i løpet av noen høstmåneder i 1987 følger en elleve år gammel gutt. Den andre delen av historien foregår i 2013. Da har hovedpersonen giftet seg og selv blitt far til to sønner.
Fra august til november 1987 er det noe som skjer med gutten. Han blir hundset og dårlig behandlet av klassekamerater og folk rundt ham. Men det er også noe annet som inntreffer disse månedene. Han blir unnvikende og stille. Han vil ikke lenger gå i speideren eller på skolen. Han strekker seg langt for å slippe å dra hjemmefra om morgenen, og spiller ofte syk. Hva er det som egentlig har skjedd?
Vi møter den voksne mannen idet hverdagen og familielivet hans truer med å gli unna og en plutselig avgrunn viser seg blant de aller nærmeste.


Da jeg i etterkant av lesingen lærte at forfatteren jobber med filmmanus og kortfilmer, skjønte jeg hvorfor oppbyggingen av romanen er som den er. Underveis leitet jeg etter struktur og sammenheng, og oppdaget alt for sent at hendelsesforløpet i den tidligste historien går baklengs.

Forfatteren har gitt seg selv få sider til å skildre hvordan hovedpersonen opplevde barndommen, og samtidig gi et bilde av hvordan dette har preget ham som voksen. Jeg oppfattet den voksne mannen som "rar", og greide ikke å skille ut hvordan barndommens mobbing skulle ha noe å si for den oppførselen han viste som voksen.

Begivenhetene fra barndommen var preget av fysisk mobbing, noe som han tydeligvis ikke ville ha hjelp til å komme seg ut av, siden han ikke ville si noe til de voksne. Den gode vennen, som jo er tittelen på boken, blir en diffus skikkelse, hvis egen oppvekst gjorde inntrykk, men tilførte ikke noe til vår hovedpersons historie. Eller var det ham selv som var den gode vennen?

Romanen skildrer mellommenneskelige relasjoner på en fragmentert og "kunstnerisk" måte. Forfatteren bruker et fint språk, men som leser brukte jeg for mye energi på å finne ut av ting, til at jeg ble særlig berørt.