Koke bjørn av Mikael Niemi

En glassplate dukket opp på Pajala gamle prestegård i 2016. Den, sammen med funnet av et av de første samiskspråklige dokumentene vi kjenner, inspirerte forfatteren til å skrive denne romanen, hvis handling foregår i hans egne hjemtrakter. Niemi har mange utgivelser bak seg, men det er bare Populærmusikk fra Vittula fra 2001, som er oversatt til norsk.
Forlaget om handlingen:
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur.  Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. 
Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. 

Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

Posten som har en av to viktige roller i denne romanen er den historiske karismatikeren Lars Levi Læstadius. Han fremstilles i denne romanen som klok og empatisk, og helt uten de egenskaper en gjerne forbinder med vekkelsespredikanter.

Sammen med unge Jussi, er de først på åstedet til flere drap, og som Sherlock Holmes og Dr. Watson finner de med kløkt frem til ledetråder og løsninger som den brautende lensmannen ikke er i nærheten av å se.

Vi er i en tidsalder hvor mye er nytt, prosten har kjennskap til hvordan fingeravtrykk kan fremskaffes, de har akkurat oppdaget kaffe og poteten, han har nye tanker om å slippe til kvinnene på prekestolen noe de fleste menn er sterkt imot. Men, det er prostens motstand mot brennevinet som gjør ham upopulær i bygda, selv om mye av årsaken til fattigdommen ligger her.

Prosten har tatt Jussi under sine vinger, og gitt ham frihet og tillit. Han lærer ham å lese og skrive, og sammen utforsker de naturen. Litt etter litt får vi vite bakgrunnen til denne litt mystiske Jussi, og det er ikke en gladhistorie som skrives frem.

Jeg var et dyr. Jeg levde som et dyr, hele tiden forsøkte jeg å finne noen å spise. Hun som kalte seg mor, så sulten min, så hvordan jeg slikket skaftet på slirekniven hennes fordi det hang igjen en smak av fiskefett på det. Men hun bare flirte der hun lå på reinskinnet med vasne øyne og brennevinskaggen klemt som et spedbarn mot brystet. 

Det Mikael Niemi har fått til med Koke bjørn er en fantastisk blanding av historisk verk og detektivhistorie. Handlingen er spennende tvers igjennom, og skildrer livet på nordkalotten på en troverdig måte. Befolkningen på det lille stedet snakker bygdefinsk og rikssvensk, og de levende skildringene av fattigfolk og øvrigheten, av skikker og leveforhold er en fryd å lese.