Eva Aagaard er en sann skandinav. Hun er født og oppvokst i Danmark, har sin forfatterutdanning fra Sverige og Norge, og debuterte som forfatter på norsk. Heldige oss som har fått en ny spennende forfatter å følge, for med debutromanen Døtre imponerte hun meg!
![]()
Forlaget om handlingen:
Ingen har snakket ordentlig om hva som var i veien med Mona, men etter at hun begår selvmord, begynner kvinnene i familien å bevege seg i ulike retninger. Moren Inga velger fornektelsen, søsteren Britt vil samle Monas venner til samtaler for å finne ut av hvordan livet hennes egentlig var og hva som kunne vært gjort annerledes. Og Britts datter Mira blir overlatt til seg selv i forsøket på å finne ut av sitt eget tenåringsliv med alt det innebærer, i skyggen av de sterke skikkelsene i generasjonene over seg. Kanskje har hun mer av Mona i seg enn folk tror?
Eva Aagaards Døtre er en roman som undersøker forholdet mellom galskap og normalitet, sannhet og selvbedrag, og frykten for at det finnes en slags arvesynd i familien.
I denne romanen kommer vi tett på en liten familie i tre generasjoner. Mira er femten år når hun innleder et forhold til en mye eldre mann. Hun sliter med å skape en god relasjon til klassekameratene sine, og prøver å forstå hva som skjer med moren.
Selv om mye av det som skjer dreier seg rundt Mira, så er det moren Brit og hennes søster Monas forhold og oppvekst, som bærer handlingen. Vi lærer også foreldrene deres å kjenne, godt nok til at leseren selv kan gjøre seg opp en mening om konklusjonen som presenteres til slutt.
Senere på dagen tok jeg bussen til huset hvor Brit bodde med familien sin, gikk forbi et par ganger og hadde så lyst til å se søsteren min, men så ombestemt jeg meg, kjøpte en sovepose og tok toget til skogen ved huset til foreldrene mine.
Det er Mona som forteller dette, den mentalt syke søsteren som har dradd fra familien sin for lenge siden. Det er tankevekkende å høre om hvordan hun takler motgang i livet, og hvordan stemmene i hodet, får henne til å ta uventede, og litt uforståelige avgjørelser.
Romanen fortelles med de tre kvinnene som fortellerstemmer. Kapitlene er korte og har mye luft, og hele tiden dukker det opp sekvenser som holder på interessen. Eva Aagaard bruker et flott språk, og skildrer utenforhet, ensomhet og mental sykdom med respekt og troverdighet.
Ingen har snakket ordentlig om hva som var i veien med Mona, men etter at hun begår selvmord, begynner kvinnene i familien å bevege seg i ulike retninger. Moren Inga velger fornektelsen, søsteren Britt vil samle Monas venner til samtaler for å finne ut av hvordan livet hennes egentlig var og hva som kunne vært gjort annerledes. Og Britts datter Mira blir overlatt til seg selv i forsøket på å finne ut av sitt eget tenåringsliv med alt det innebærer, i skyggen av de sterke skikkelsene i generasjonene over seg. Kanskje har hun mer av Mona i seg enn folk tror?
Eva Aagaards Døtre er en roman som undersøker forholdet mellom galskap og normalitet, sannhet og selvbedrag, og frykten for at det finnes en slags arvesynd i familien.
I denne romanen kommer vi tett på en liten familie i tre generasjoner. Mira er femten år når hun innleder et forhold til en mye eldre mann. Hun sliter med å skape en god relasjon til klassekameratene sine, og prøver å forstå hva som skjer med moren.
Selv om mye av det som skjer dreier seg rundt Mira, så er det moren Brit og hennes søster Monas forhold og oppvekst, som bærer handlingen. Vi lærer også foreldrene deres å kjenne, godt nok til at leseren selv kan gjøre seg opp en mening om konklusjonen som presenteres til slutt.
Senere på dagen tok jeg bussen til huset hvor Brit bodde med familien sin, gikk forbi et par ganger og hadde så lyst til å se søsteren min, men så ombestemt jeg meg, kjøpte en sovepose og tok toget til skogen ved huset til foreldrene mine.
Det er Mona som forteller dette, den mentalt syke søsteren som har dradd fra familien sin for lenge siden. Det er tankevekkende å høre om hvordan hun takler motgang i livet, og hvordan stemmene i hodet, får henne til å ta uventede, og litt uforståelige avgjørelser.
Romanen fortelles med de tre kvinnene som fortellerstemmer. Kapitlene er korte og har mye luft, og hele tiden dukker det opp sekvenser som holder på interessen. Eva Aagaard bruker et flott språk, og skildrer utenforhet, ensomhet og mental sykdom med respekt og troverdighet.
Døtre anbefales på det varmeste!
Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 219
Kilde: Leseeks