Hun, han og kvinnekampen av Kjersti Ericsson

Dette er mitt første møte med denne forfatteren, som siden debuten i 1968 har gitt ut en lang rekke bøker, stort sett innen sjangrene dikt og sakprosa. Titlene på det hun har gitt ut, viser at dette ikke er den første utgivelsen som dreier seg om kvinnekamp, ei heller den første romanen hennes. Min nyslankede bokhylle har få kategorier, men en "rødstrømpehylle" har jeg, og der havner Hun, han og kvinnekampen, for denne boken vil jeg gjerne både låne vekk og lese igjen.

Forlaget om boken:
Hun finner et bilde av mannen sin som ung, fra tida før de ble et par. Ansiktet hans er åpent mot framtida, det bærer ennå ingen spor av samlivet med henne. Men når hun kaster seg ut i bevegelsen for full kvinnefrigjøring, preger det også hans liv. I søsterskap med andre unge kvinner går hun i spissen for en stor forandring. Når tusenårs urett mot kvinner skal gjøres opp, blir også parforhold og familie til kampsoner. I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten.

Elskende, motstandere, medspillere – hvem blir hun og han for hverandre når de virvles med i den store forandringen? Og hva tenker hun i ettertid om hvordan dette eneste livet ble, for henne, for ham?


I Hun, han og kvinnekampen gir Kjersti Ericsson meg et fint bilde på hva som rørte seg i samfunnet, da min egen mor i 1967 fikk sitt første barn (meg). Har kvinnefrigjøringen preget henne? var hun en kampdame? det vet jeg faktisk ikke, og det er først i de senere årene at jeg har interessert meg nevneverdig for tematikken.

Det sier selvfølgelig litt om hvor få utfordringer jeg har møtt på, både med min egen far, mann (menn) og på arbeidsplassene jeg har vært. Jeg kan huske i min barndom, at bilforhandlere måtte slutte å ha halvnakne damer på panseret, og et par andre ting i samme gate, men da jeg selv ventet barn, bare 21 år etter min mor, var det mulig å få en barnevogn inn på bussen og kvinner ble ikke bedt om å jobbe deltid for å greie både barnepass og å holde hjemmet i orden, så mye har skjedd på kort tid.

Ericsson er tro til romanformen i denne historien, selv om jeg har følelsen av at hun bruker sin egen historie som inspirasjon, blir det aldri privat. Handlingen beveger seg fra tiden da hun møtte mannen, som forble hennes mann gjennom hele livet, og frem til en nåtid hvor historien avsluttes på en hjertesprengende måte.

Hovedpersonen forteller om utfordringene hun møtte på da hun ville ha verv som hun ikke fikk, for de ville skåne småbarnsmødre for ekstraarbeidet det ville medføre. Samfunnet var ikke organisert for å møte kvinners hverdagsbehov, siden de første utearbeidende kvinnen ikke fikk tilbud om barnehageplasser.

Er dere klar over at det er luksusskatt på bind? utbrøt den sist ankomne. Møtet i kvinnegruppa hadde ikke startet ennå, kaffekanna gikk rundt med fløtemugge og sukkerkopp i kjølvannet. Men nå var det full stopp, vi kopte. Månedlige smertekramper, angsten for blodflekken bak på kjolen, forventning eller skuffelse, frykt eller lettelse når blødningen kom eller ikke kom til tida - luksusskatt?

Ved enkle og av og til litt morsomme episoder, flettes små "funfackts" inn. og vi får flere eksempler på menns bruk av hersketeknikk overfor kvinner. Hvordan de kan bruke pipestemme når de skal gjengi noe en kvinne har sagt, og unngå å lytte til, eller kommentere budskapet. Også det at alt som har "kvinne" foran seg blir krympet og nær sagt latterliggjort setter hun på dagsorden, bare kjenn på ordene kvinnebøker, kvinnearbeid, kvinnesykdommer...

Det som gjør denne romanen spesiell, er at Ericsson viser oss hvordan det å ha en ektefelle som sto på barrikadene, påvirket mannen. Hvordan det påvirket samlivet deres og hva det gjorde med ham som menneske. Mannen får også en stemme, og den respekt og kjærlighet hun legger i denne, er mer enn bare rørende lesning. 

Dette er ikke bare en roman for deg som interesserer deg for kvinnekampen. Den gir et glimrende bilde på vår nære fortid, og de aller fleste kan ha glede av å fornemme hva foreldrene våre (eller besteforeldrene) måtte gjennom for at vi skulle få det mye mer rettferdige samfunnet som vi har i dag.