Det er lenge siden jeg har lest noveller, men når Marit Eikemo skriver bok sier det seg selv at jeg må lese. Jeg har tidligere lest hennes romaner Alt inkludert og Gratis og uforpliktande verdivurdering, to morsomme og tankevekkende historier, som har den samme godfølelsen som denne novellesamlingen.
![]()
Forlagets intro:
I eit skur på Kvanndal Kai deler tre framande ei flaske sprit ei natt opp mot jul. Ei mor og ei dotter køyrer innover dei farlege vegane i Hardanger – mora vil vise den likesæle tenåringsjenta kor ho sjølv kjem ifrå. Ein mann lagar 50 liter sider på bestilling, men det går ikkje heilt etter planen.
Novellene i «Hardanger» handlar om å reise bort og om å komme heim, og om å alltid bere med seg staden ein kjem ifrå. Eikemo skriv om det innforståtte og unike i det lokale og om det alle kan kjenne seg att i: fellesskap, vennskap og kjærleik og ambivalensen i relasjonane mellom menneske.
Novellene i denne samlingen viser oss med all tydelighet at hjemplassen vår preger oss. Det er heller ikke alltid de rundt oss skjønner helt hvordan og hvorfor, noe Amalie i den første novellen viser godt.
Kinsarvik, Utne, Ullensvang, Kvandal, Odda, Lofthus - alt dette er Hardanger, og i denne novellesamlingen besøker vi eller hører om alle stedene. Her er det rasfarlige veier, nedlagte gjestgiveri, epledyrking og ikke minst siderproduksjon og blomstring. Vi hører også om utflyttere som kommer tilbake til bygda si, og om de som aldri reiste hjemme fra.
Flere av karakterene går igjen i novellene, noe som gir en ekstra dimensjon til handlingen. Jeg som har gått Dronningstien frydet meg over denne novellen, selv om jeg pustet lettet ut etter akkurat denne historien, uten at jeg vil røpe hvorfor. Jeg kjente meg veldig godt igjen i Arbeidsro, og i Spesielt interesserte, som fikk meg til å humre over meg selv da vi var på leiting etter nytt husvære.
De novellene jeg likte best var nok Dronningstien, og de to siste Farvel til sanninga og Ei sjel og ei skjorte. Slutten bar mer preg av melankoli en de andre novellene, men heldigvis fikk vi en fin liten (tårevåt) "seier" helt til sist.
Novellene har alle en fin oppbygging og flere hadde en skikkelig god snert på slutten. Marit Eikemo betrakter sambygdingene med respekt og kjærlighet, hun gjør seg kloke observasjoner rundt det som skjer i en liten bygd, hun betrakter menneskene som kommer tilbake, eller forble i bygda hele livet, med et treffsikkert blikk og lun humor.
I eit skur på Kvanndal Kai deler tre framande ei flaske sprit ei natt opp mot jul. Ei mor og ei dotter køyrer innover dei farlege vegane i Hardanger – mora vil vise den likesæle tenåringsjenta kor ho sjølv kjem ifrå. Ein mann lagar 50 liter sider på bestilling, men det går ikkje heilt etter planen.
Novellene i «Hardanger» handlar om å reise bort og om å komme heim, og om å alltid bere med seg staden ein kjem ifrå. Eikemo skriv om det innforståtte og unike i det lokale og om det alle kan kjenne seg att i: fellesskap, vennskap og kjærleik og ambivalensen i relasjonane mellom menneske.
Forlag: Samlaget
Utgitt: 2019
Sider: 172
Kilde: Leseeksemplar
Novellene i denne samlingen viser oss med all tydelighet at hjemplassen vår preger oss. Det er heller ikke alltid de rundt oss skjønner helt hvordan og hvorfor, noe Amalie i den første novellen viser godt.
Kinsarvik, Utne, Ullensvang, Kvandal, Odda, Lofthus - alt dette er Hardanger, og i denne novellesamlingen besøker vi eller hører om alle stedene. Her er det rasfarlige veier, nedlagte gjestgiveri, epledyrking og ikke minst siderproduksjon og blomstring. Vi hører også om utflyttere som kommer tilbake til bygda si, og om de som aldri reiste hjemme fra.
Flere av karakterene går igjen i novellene, noe som gir en ekstra dimensjon til handlingen. Jeg som har gått Dronningstien frydet meg over denne novellen, selv om jeg pustet lettet ut etter akkurat denne historien, uten at jeg vil røpe hvorfor. Jeg kjente meg veldig godt igjen i Arbeidsro, og i Spesielt interesserte, som fikk meg til å humre over meg selv da vi var på leiting etter nytt husvære.
De novellene jeg likte best var nok Dronningstien, og de to siste Farvel til sanninga og Ei sjel og ei skjorte. Slutten bar mer preg av melankoli en de andre novellene, men heldigvis fikk vi en fin liten (tårevåt) "seier" helt til sist.
Novellene har alle en fin oppbygging og flere hadde en skikkelig god snert på slutten. Marit Eikemo betrakter sambygdingene med respekt og kjærlighet, hun gjør seg kloke observasjoner rundt det som skjer i en liten bygd, hun betrakter menneskene som kommer tilbake, eller forble i bygda hele livet, med et treffsikkert blikk og lun humor.
Les gjerne mer om handlingen i de forskjellige novellene
på bloggen Beathes bibliotek!