Denne romanen kom ut i 2019, og for meg som liker fortellinger som belyser detaljer fra historien, var denne midt i blinken. Heldigvis sto eBokBib meg bi, så veien var ikke så lang fra tanke til gjerning. Jeg angrer ikke på at jeg tilbrakte en søndag sammen med Marie (og Napoleon)
![]()
Forlaget om boken:
Romanen handler om livet til franske Marie fra 1810 til 1813 - først som ung jente, så som nygift, og til slutt som deltaker i Napoleons store hær i Tyskland.
På den tiden raste Napoleonskrigene i Europa, og i Frankrike styrte Napoleon med hard hånd. Romanen er skrevet som en dagbok. Som 17-åring skrev Marie:
Jeg er redd Napoleon allerede har ødelagt livet mitt for alltid. Skal jeg også måtte leve resten av livet mitt med ham og hans kriger?
Seks måneder før hun fyller atten, får Marie en ny dagbok. Hun har brukt sparepengene sine på en spåkone, og sitter og undrer seg over det hun fortalte om Maries fremtid.
Hun har ikke vært forelsket før, men drømmer om mann og barn, en drøm hun føler som uoppnåelig siden alle de unge mennene blir tvangsutskrevet til hæren for å møte sin sikre død.
Vi får høre omstendighetene rundt Napoleons skilsmisse fra Keiserinne Josephine, og giftermålet hans med den 18 år gamle Marie-Louise, som fant sted bare to uker før "skrivende stund". I Maries syn er han en gammel mann, og hun har ikke sympati for hva han gjør med landet.
Historien er preget av hverdagsliv, vi hører om en drept baker, om samtaler foreldrene har med "sin" lokale prest, om lemlestede veteraner, og om privatlæreren som de hun og de to søstrene hennes får. Hverdagen deres preges også av undertrykking fra Napoleons agenter, pressesensur som skjerpes uke for uke og ny lovgivning som tilgodeser menn, på bekostning av kvinnene. Det er skremmende å lese om hvordan Frankrike, de elleve årene fra landet ble republikk i 1792, i gjentatte bolker strammet inn på kvinners rettigheter, til kvinner i realiteten ikke hadde noen borgerrettigheter.
En av de store slagene Napoleon er stolt over er slaget ved Austerlitz, et slag som er nevnt i to andre bøker jeg har lest i år (jeg digger sånne tilfeldigheter) Vi hører om slaget i 1805, om søylen Napoleon fikk reist til minne om sitt taktiske mesterverk.
Med kun 156 sider går lesingen raskt. Teksten fremstår som Maries dagboknotater, men jeg fikk ikke følelsen av at handlingen er oppstykket, eller mangler sammenheng, noe jeg har syntes om brevromaner tidligere.
Etterhvert reiser Marie med sin mann i krigen, og igjen blir jeg overveldet av skildringene, både av krigens redsler men også av hva som ble forventet av kvinnene på denne tiden. Jeg likte Kirsten Engelstads roman veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.
Romanen handler om livet til franske Marie fra 1810 til 1813 - først som ung jente, så som nygift, og til slutt som deltaker i Napoleons store hær i Tyskland.
På den tiden raste Napoleonskrigene i Europa, og i Frankrike styrte Napoleon med hard hånd. Romanen er skrevet som en dagbok. Som 17-åring skrev Marie:
Jeg er redd Napoleon allerede har ødelagt livet mitt for alltid. Skal jeg også måtte leve resten av livet mitt med ham og hans kriger?
Seks måneder før hun fyller atten, får Marie en ny dagbok. Hun har brukt sparepengene sine på en spåkone, og sitter og undrer seg over det hun fortalte om Maries fremtid.
Hun har ikke vært forelsket før, men drømmer om mann og barn, en drøm hun føler som uoppnåelig siden alle de unge mennene blir tvangsutskrevet til hæren for å møte sin sikre død.
Vi får høre omstendighetene rundt Napoleons skilsmisse fra Keiserinne Josephine, og giftermålet hans med den 18 år gamle Marie-Louise, som fant sted bare to uker før "skrivende stund". I Maries syn er han en gammel mann, og hun har ikke sympati for hva han gjør med landet.
Historien er preget av hverdagsliv, vi hører om en drept baker, om samtaler foreldrene har med "sin" lokale prest, om lemlestede veteraner, og om privatlæreren som de hun og de to søstrene hennes får. Hverdagen deres preges også av undertrykking fra Napoleons agenter, pressesensur som skjerpes uke for uke og ny lovgivning som tilgodeser menn, på bekostning av kvinnene. Det er skremmende å lese om hvordan Frankrike, de elleve årene fra landet ble republikk i 1792, i gjentatte bolker strammet inn på kvinners rettigheter, til kvinner i realiteten ikke hadde noen borgerrettigheter.
En av de store slagene Napoleon er stolt over er slaget ved Austerlitz, et slag som er nevnt i to andre bøker jeg har lest i år (jeg digger sånne tilfeldigheter) Vi hører om slaget i 1805, om søylen Napoleon fikk reist til minne om sitt taktiske mesterverk.
Med kun 156 sider går lesingen raskt. Teksten fremstår som Maries dagboknotater, men jeg fikk ikke følelsen av at handlingen er oppstykket, eller mangler sammenheng, noe jeg har syntes om brevromaner tidligere.
Etterhvert reiser Marie med sin mann i krigen, og igjen blir jeg overveldet av skildringene, både av krigens redsler men også av hva som ble forventet av kvinnene på denne tiden. Jeg likte Kirsten Engelstads roman veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.