Siden ingen av de femten bøkene jeg leste i januar var krim, kjente jeg at det nå var på tide med litt spenning i hverdagen. I februar gikk jeg inn for å fornye bekjentskap med flere av mine krimhelter, og Yrsa Sigurdardottir er en av dem. Hun er nå ute med den femte boken i serien om politimannen Huldar og barnevernsarbeideren Freya, men dessverre bidro ikke denne til den etterlengtede spenningen.
![]()
Forlaget om handlingen:
En gammel dukke, dekket av rur, følger med fangsten i et fiskenett. Samme kveld blir kvinnen som tok med dukken hjem, funnet død. Fem år senere flyter rester av kroppsdeler til havets overflate. Identifiseringen av kroppsdelene er vanskeligere enn antatt, og samtidig blir politimannen Huldar involvert i etterforskingen av drapet på en uteligger. Psykologen Freyja dras inn i undersøkelsene etter anklager om overgrep på en barnevernsinstitusjon. Sakene viser seg å være knyttet sammen av et vitne, som ingen kan finne: jenta som fikk moren sin til å plukke opp dukken fra havet.
Etter en kort innledning hopper vi fem år frem i tid, hvor enda en liten innledning ønsker oss velkommen, før vi befinner oss i august, og historien starter på ordentlig. En mer oppmerksom leser enn meg vil gjerne huske detaljer fra den todelte innledningen, men jeg våknet liksom ikke opp før Huldar kom på banen i tredje kapittel.
Det er sommer i Reykjavik og stille på kriminalavdelingen, så Huldar tilbyr seg å hjelpe til på avsnittet for seksualforbrytelser. Freya har det også rolig i barnevernsetaten, men snart skal hun møte på Huldar, når begge involveres i dette som utvikler seg til å bli en sak på tvers av avdelingene.
Jeg lar Erla, den humørsyke sjefen for kriminalavdelingen oppsummere handlingen med sine egne ord: "Vi har knoklene til to briter, og ingen aner hvordan de har havnet her. Vi har en myrdet uteligger som ser ut til å ha vært langer på si. Vi har en tenåringsjente som også ble myrdet".
Enda så mye jeg har lyst å skryte av denne serien, så er det bare til å erkjenne, Dukken er langt fra den mest spennende av bøkene til Yrsa Sigurdardottir. Litt over halvveis fikk jeg følelsen av at actionnivået endelig skulle stige noen hakk, men akk nei, hjerterytmen dalte dessverre ned til hvilepuls igjen. Huldar har kontroll på livet sitt, og Freya sjonglerer jobb, en mulig forfremmelse og brorens datter, uten problemer.
En stor del av handlingen tar for seg rusmisbruk og barn som trenger hjelp av det offentlige. Dette er jo hjerteskjærende, og et spennende bakteppe for en krim, men denne gangen fikk det ikke meg til å føle noe som helst.
I denne historien er det mye etterforskning og maaaange møter hvor ting blir repetert. Dette gjør ikke underverker for verken tempo i historien eller spenningsnivået. Erla holder sine ansatte i et jerngrep, så verken Huldar eller noen av de andre tar initiativ til å gjøre noe på egenhånd. Takk og lov for sommervikaren Lina, som ikke blindt respekterer Erlas kommandoer.
Sigurdardottir skriver godt, men i Dukken surfer hun på at vi kjenner hovedpersonene, mens fokuset er på plottet, for det er innfløkt og godt bygget opp. Mot slutten repeteres forbindelseslinjene, godt for de som har falt av i svingene, men litt masete, siden plottet tross alt åpenbarer seg ganske tydelig.
Er du på utkikk etter krim uten blod og gørr, som lander alle ballene som blir kastet opp, ja da er Dukken midt i blinken for deg ☺☺☺
Artemisia kaller boken for slappe greier i sin flotte omtale!
Serien i rekkefølge med lenke til mine omtaler:
DNA
Dragsug
Syndsforlatelse
Galgen
Dukken
Jeg har også lest Løgnen og De uønskede.
En gammel dukke, dekket av rur, følger med fangsten i et fiskenett. Samme kveld blir kvinnen som tok med dukken hjem, funnet død. Fem år senere flyter rester av kroppsdeler til havets overflate. Identifiseringen av kroppsdelene er vanskeligere enn antatt, og samtidig blir politimannen Huldar involvert i etterforskingen av drapet på en uteligger. Psykologen Freyja dras inn i undersøkelsene etter anklager om overgrep på en barnevernsinstitusjon. Sakene viser seg å være knyttet sammen av et vitne, som ingen kan finne: jenta som fikk moren sin til å plukke opp dukken fra havet.
Forlag: Kagge
Utgitt: 2020
Sider: 436
Kilde: Leseeksemplar
Etter en kort innledning hopper vi fem år frem i tid, hvor enda en liten innledning ønsker oss velkommen, før vi befinner oss i august, og historien starter på ordentlig. En mer oppmerksom leser enn meg vil gjerne huske detaljer fra den todelte innledningen, men jeg våknet liksom ikke opp før Huldar kom på banen i tredje kapittel.
Det er sommer i Reykjavik og stille på kriminalavdelingen, så Huldar tilbyr seg å hjelpe til på avsnittet for seksualforbrytelser. Freya har det også rolig i barnevernsetaten, men snart skal hun møte på Huldar, når begge involveres i dette som utvikler seg til å bli en sak på tvers av avdelingene.
Jeg lar Erla, den humørsyke sjefen for kriminalavdelingen oppsummere handlingen med sine egne ord: "Vi har knoklene til to briter, og ingen aner hvordan de har havnet her. Vi har en myrdet uteligger som ser ut til å ha vært langer på si. Vi har en tenåringsjente som også ble myrdet".
Enda så mye jeg har lyst å skryte av denne serien, så er det bare til å erkjenne, Dukken er langt fra den mest spennende av bøkene til Yrsa Sigurdardottir. Litt over halvveis fikk jeg følelsen av at actionnivået endelig skulle stige noen hakk, men akk nei, hjerterytmen dalte dessverre ned til hvilepuls igjen. Huldar har kontroll på livet sitt, og Freya sjonglerer jobb, en mulig forfremmelse og brorens datter, uten problemer.
En stor del av handlingen tar for seg rusmisbruk og barn som trenger hjelp av det offentlige. Dette er jo hjerteskjærende, og et spennende bakteppe for en krim, men denne gangen fikk det ikke meg til å føle noe som helst.
I denne historien er det mye etterforskning og maaaange møter hvor ting blir repetert. Dette gjør ikke underverker for verken tempo i historien eller spenningsnivået. Erla holder sine ansatte i et jerngrep, så verken Huldar eller noen av de andre tar initiativ til å gjøre noe på egenhånd. Takk og lov for sommervikaren Lina, som ikke blindt respekterer Erlas kommandoer.
Sigurdardottir skriver godt, men i Dukken surfer hun på at vi kjenner hovedpersonene, mens fokuset er på plottet, for det er innfløkt og godt bygget opp. Mot slutten repeteres forbindelseslinjene, godt for de som har falt av i svingene, men litt masete, siden plottet tross alt åpenbarer seg ganske tydelig.
Er du på utkikk etter krim uten blod og gørr, som lander alle ballene som blir kastet opp, ja da er Dukken midt i blinken for deg ☺☺☺
Artemisia kaller boken for slappe greier i sin flotte omtale!
Serien i rekkefølge med lenke til mine omtaler:
DNA
Dragsug
Syndsforlatelse
Galgen
Dukken
Jeg har også lest Løgnen og De uønskede.