Jesmyn Ward er en av veldig få som har vunnet den prestisjetunge National Book Award to ganger, for Det som reddes kan i 2011 og for Syng gravløse syng i 2017. Jeg leste førstnevnte bok i fjor, og var ikke overvettes begeistret, men jubelkoret for Syng gravløse syng er stort, så jeg satset på at denne ville treffe bedre.
![]()
Forlaget om handlingen:
Jojo er 13 år og prøver å forstå hva det vil si å være en mann. Han mangler ikke rollemodeller: Den svarte morfaren Pop, den hvite farfaren Big Joseph og faren Michael. Leoni er svart, hun elsker Michael og ønsker å være en god mor for barna deres, Jojo og lille Kayla. Rusavhengig og konfliktsøkende som hun er, klarer hun ikke å sette barna foran egne behov. En dag stabler hun Jojo, Kayla og en venninne inn i bilen, de skal nordover og hente Michael som har sonet ferdig i fengsel.
Bilturen gjennom det nesten mytiske sørstatslandskapet blir en roadtrip ut av helvete.
Språket dirrer i fortellingen om denne både kjærlighets- og konfliktfylte familien på landsbygda i Mississippi. De levende og de døde omgås i en roman om fedrenes misgjerninger, vold og kjærlighet.
Jojo er verdens beste storebror for lille Kayla, han trøster, forteller historier og passer på at lillesøsteren har en trygg havn. De to barna står krumbøyd sammen i hverdagen, noe søsken av rusavhengige og voldelige foreldre gjerne gjør.
Leoni har født Jojo og Kayla, men mye av livet deres har hun ikke vært mor for dem, det er det hennes egen mor som har vært. Leoni er rusavhengig, og sånn som vi lærer henne å kjenne, både voldelig og lite oppmerksom på andre mennesker. Mormor ligger for døden, så byrden med å følge opp lille Kayla faller på Jojo som bare er 13 år.
Den tredje og siste fortellerstemmen i denne boken er disse gravløse som synger, eller snakker til Jojo og Leoni. Trengte egentlig dette være med i romanen? Skildringene av kulturkrasjet mellom svarte og hvite, som øyensynlig fremdeles ikke er visket vekk i dette samfunnet, kunne gjerne fått oppmerksomhet, på bekostning av spøkelsene.
Jeg er glad for at boken er lest inn med tre stemmer, som skiller fortellerne fra hverandre. Lyttingen gikk i en jevn dur, men oftere enn ellers måtte jeg presse oppmerksomheten tilbake til boken. Jeg vet at boken har fått mange positive omtaler, men den lille medfølelsen jeg kjente for Jojo, var alt for lite til å rekke for en hel roman.
Jojo er 13 år og prøver å forstå hva det vil si å være en mann. Han mangler ikke rollemodeller: Den svarte morfaren Pop, den hvite farfaren Big Joseph og faren Michael. Leoni er svart, hun elsker Michael og ønsker å være en god mor for barna deres, Jojo og lille Kayla. Rusavhengig og konfliktsøkende som hun er, klarer hun ikke å sette barna foran egne behov. En dag stabler hun Jojo, Kayla og en venninne inn i bilen, de skal nordover og hente Michael som har sonet ferdig i fengsel.
Bilturen gjennom det nesten mytiske sørstatslandskapet blir en roadtrip ut av helvete.
Språket dirrer i fortellingen om denne både kjærlighets- og konfliktfylte familien på landsbygda i Mississippi. De levende og de døde omgås i en roman om fedrenes misgjerninger, vold og kjærlighet.
Jojo er verdens beste storebror for lille Kayla, han trøster, forteller historier og passer på at lillesøsteren har en trygg havn. De to barna står krumbøyd sammen i hverdagen, noe søsken av rusavhengige og voldelige foreldre gjerne gjør.
Leoni har født Jojo og Kayla, men mye av livet deres har hun ikke vært mor for dem, det er det hennes egen mor som har vært. Leoni er rusavhengig, og sånn som vi lærer henne å kjenne, både voldelig og lite oppmerksom på andre mennesker. Mormor ligger for døden, så byrden med å følge opp lille Kayla faller på Jojo som bare er 13 år.
Den tredje og siste fortellerstemmen i denne boken er disse gravløse som synger, eller snakker til Jojo og Leoni. Trengte egentlig dette være med i romanen? Skildringene av kulturkrasjet mellom svarte og hvite, som øyensynlig fremdeles ikke er visket vekk i dette samfunnet, kunne gjerne fått oppmerksomhet, på bekostning av spøkelsene.
Jeg er glad for at boken er lest inn med tre stemmer, som skiller fortellerne fra hverandre. Lyttingen gikk i en jevn dur, men oftere enn ellers måtte jeg presse oppmerksomheten tilbake til boken. Jeg vet at boken har fått mange positive omtaler, men den lille medfølelsen jeg kjente for Jojo, var alt for lite til å rekke for en hel roman.
Marianne Augusta og Astrid Terese har også blogget om boken
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2020
Spilletid: 8:34
Kilde: Lytteeksemplar