Gå med meg er Sonja Holtermans ferskeste krim, som kom ut i år. Jeg leste en flott omtale på bloggen Min bok-og maleblogg, og vips var boken lastet ned på min iPad. De 232 sidene ble lest i en fei, for dette var spennende greier. Boken er den tredje i serien hvor Ira Torgrimsson har hovedrollen. Jeg leste Presteskapet og Frostgraven da sistnevnte kom ut i 2014, og likte godt det jeg leste.
![]()
Forlaget om handlingen:
Kriminalromanen «Gå med meg» handler om Kristine og hennes oppvekst i et kristent miljø på Nord-Jæren på 80-tallet. Kristine er en del av en kristen gjeng. Hun og vennene drar på konserter og møter, og har et sterkt samhold. Men troen, den sosiale kontrollen og skammen truer med å splitte dem. Fortellingen om Kristine beskriver et kristent samfunn som utøver sterk sosial kontroll over barn og unge, like sterkt som det man kritiserer det muslimske miljøet for. Den viser også de interne rangeringene som foregår i et lukket religiøst miljø, hvor de som tilhører bedehuset har en streng, bibeltro livsførsel, mens kristne i statskirka er mer løsslupne i forhold til valg av partner, sex før ekteskapet og alkohol.
Igjen byr Sonja Holterman på velskrevet og spennende krim. Med handlingen lagt til "bibelbeltet" på Jæren, skildrer hun et samfunn med, for meg, helt ukjente miljøer. Et sted i boken sier Ira at dette kristne miljøet er like ukjent for henne som de muslimske miljøene vi har i Norge, og sånn føles det for meg også.
Romanen er bygget opp av to historier, en som forklarer bakgrunnen for den andre. For oss som bor i kjøreavstand til Stavanger er russetreffene i Kongeparken noe vi kjenner godt til. Jeg har selv russ i år, og priser meg lykkelig for koronautbruddet, som satt en stopper for akkurat dette arrangementet. I denne historien er det ikke ungdommene som oppfører seg dumt, men avgangskullet fra -89, som er på gjenforening.
Ira Torgrimsson er en veldig flott karakter, jeg liker den respektfulle måten hun er journalist på, helt ulik de fleste andre vi leser om. Hun er mor til et lite barn og en ungdom, og har en mann som tar seg av det hele når hun må reise til Stavanger på oppdrag. I Iras private historie er det ingen tumulter, men Holterman skildrer savnet og spenningen Ira opplever ved å reise fra familien, så tett oppunder at svangerskapspermisjonen er over, på en troverdig og gjenkjennelig måte.
Gå med meg er skrevet med et språk preget av mye dialog. Her er mye humor som bygger på lek med dialekter, noe hun fikk til på en morsom måte. Historien har et finurlig plott, med en gjerningsmann som er godt gjemt, så det er bare til å ta en pause fra puslespill, serietitting og strikketøy, og la deg underholde av velskrevet krim
Kriminalromanen «Gå med meg» handler om Kristine og hennes oppvekst i et kristent miljø på Nord-Jæren på 80-tallet. Kristine er en del av en kristen gjeng. Hun og vennene drar på konserter og møter, og har et sterkt samhold. Men troen, den sosiale kontrollen og skammen truer med å splitte dem. Fortellingen om Kristine beskriver et kristent samfunn som utøver sterk sosial kontroll over barn og unge, like sterkt som det man kritiserer det muslimske miljøet for. Den viser også de interne rangeringene som foregår i et lukket religiøst miljø, hvor de som tilhører bedehuset har en streng, bibeltro livsførsel, mens kristne i statskirka er mer løsslupne i forhold til valg av partner, sex før ekteskapet og alkohol.
Igjen byr Sonja Holterman på velskrevet og spennende krim. Med handlingen lagt til "bibelbeltet" på Jæren, skildrer hun et samfunn med, for meg, helt ukjente miljøer. Et sted i boken sier Ira at dette kristne miljøet er like ukjent for henne som de muslimske miljøene vi har i Norge, og sånn føles det for meg også.
Romanen er bygget opp av to historier, en som forklarer bakgrunnen for den andre. For oss som bor i kjøreavstand til Stavanger er russetreffene i Kongeparken noe vi kjenner godt til. Jeg har selv russ i år, og priser meg lykkelig for koronautbruddet, som satt en stopper for akkurat dette arrangementet. I denne historien er det ikke ungdommene som oppfører seg dumt, men avgangskullet fra -89, som er på gjenforening.
Ira Torgrimsson er en veldig flott karakter, jeg liker den respektfulle måten hun er journalist på, helt ulik de fleste andre vi leser om. Hun er mor til et lite barn og en ungdom, og har en mann som tar seg av det hele når hun må reise til Stavanger på oppdrag. I Iras private historie er det ingen tumulter, men Holterman skildrer savnet og spenningen Ira opplever ved å reise fra familien, så tett oppunder at svangerskapspermisjonen er over, på en troverdig og gjenkjennelig måte.
Gå med meg er skrevet med et språk preget av mye dialog. Her er mye humor som bygger på lek med dialekter, noe hun fikk til på en morsom måte. Historien har et finurlig plott, med en gjerningsmann som er godt gjemt, så det er bare til å ta en pause fra puslespill, serietitting og strikketøy, og la deg underholde av velskrevet krim
🐤🐥🐤🐥