Det er ikke ofte jeg leser romaner fra Venezuela, men dit gikk ferden i denne historien. Det ble natt i Caracas er Karina Sainz Borgos første roman, og naturlig nok mitt første møte med forfatteren.
Forlaget om handlingen:
I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.
Forlag: Kagge
Utgitt: 2020
Sider: 216
Kilde: Leseeksemplar
Krig og interne konflikter i landene i sør- og mellomamerika finnes det flere sterke skildringer av, så min første tanke da jeg begynte på denne boken var at "dette har jeg lest før". Jeg brukte litt tid på å komme inn i handlingen, og måtte være streng med meg selv for å fortsette.
Men, så løsnet det og hovedpersonen Adelaida begynte å bli et ekte menneske. Vi er tett på menneskenes hverdag i denne romanen, og vi ser bare konsekvensene av konfliktene og maktmisbruken. Fokuset er på hvordan gamle koner og unge damer lever, bare i små drypp hører vi om opprørskampene og maktmisbruket.
En nabo forteller om hvordan Pinochets diktatur fikk familien til å rømme til Caracas, og en annen dame nevner hvorfor de måtte flytte fra Argentina, og havnet i Caracas. Moren til Adelaida kaller datteren gal, som blir med på en arbeidsreise som bringer dem tett opp til grensen, og i mulig nærkontakt med den colombianske geriljaen. På denne måten trekkes hele kontinentet med i romanen.
Santiago tok feil. Kloakken hadde steget til over hodet på oss. Den hadde begravd oss. Ham, meg og resten. Vi var ikke lenger et land, vi var en kloakkum.
Senk stemmen, vær så snill. Etter den julinga du ga meg, er det jeg som burde står her og skrike som en gærning.
Men det er jo fordi du....
Ja ja, jeg vet det, jeg hørte deg. Hvis du ikke hadde gjort det, ville de ha kuttet ballene av deg. Men nå er det jeg som ber deg følge mine regler.
Skildringene av samfunnet er vond lesning, og med den hverdagslige stemmen historien er fortalt i, gjør det ekstra inntrykk. Adelaida gjør det hun må og det hun kan for å skape seg et bedre liv (eller å overleve) etter at moren døde. Handlingen får etterhvert en retning, og øker i både tempo og intensitet etter hvert som boken nærmer seg slutten.
Forlaget om handlingen:
I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.
Forlag: Kagge
Utgitt: 2020
Sider: 216
Kilde: Leseeksemplar
Krig og interne konflikter i landene i sør- og mellomamerika finnes det flere sterke skildringer av, så min første tanke da jeg begynte på denne boken var at "dette har jeg lest før". Jeg brukte litt tid på å komme inn i handlingen, og måtte være streng med meg selv for å fortsette.
Men, så løsnet det og hovedpersonen Adelaida begynte å bli et ekte menneske. Vi er tett på menneskenes hverdag i denne romanen, og vi ser bare konsekvensene av konfliktene og maktmisbruken. Fokuset er på hvordan gamle koner og unge damer lever, bare i små drypp hører vi om opprørskampene og maktmisbruket.
En nabo forteller om hvordan Pinochets diktatur fikk familien til å rømme til Caracas, og en annen dame nevner hvorfor de måtte flytte fra Argentina, og havnet i Caracas. Moren til Adelaida kaller datteren gal, som blir med på en arbeidsreise som bringer dem tett opp til grensen, og i mulig nærkontakt med den colombianske geriljaen. På denne måten trekkes hele kontinentet med i romanen.
Santiago tok feil. Kloakken hadde steget til over hodet på oss. Den hadde begravd oss. Ham, meg og resten. Vi var ikke lenger et land, vi var en kloakkum.
Senk stemmen, vær så snill. Etter den julinga du ga meg, er det jeg som burde står her og skrike som en gærning.
Men det er jo fordi du....
Ja ja, jeg vet det, jeg hørte deg. Hvis du ikke hadde gjort det, ville de ha kuttet ballene av deg. Men nå er det jeg som ber deg følge mine regler.
Skildringene av samfunnet er vond lesning, og med den hverdagslige stemmen historien er fortalt i, gjør det ekstra inntrykk. Adelaida gjør det hun må og det hun kan for å skape seg et bedre liv (eller å overleve) etter at moren døde. Handlingen får etterhvert en retning, og øker i både tempo og intensitet etter hvert som boken nærmer seg slutten.
Anbefales!
