Pierre Lemaitre er for de fleste kjent for Verhoeven-trilogien med bøkene Alex, Irène og Camille. Jeg leste også Rosy & John, en slags kortroman-oppfølger på under 4 timer. En helvetes jobb bærer preg av Lemaitres skrivestil, men den er, i likhet med Brudekjolen, noe helt annet.
![]()
Forlaget om handlingen:
Den 57 årige mellomlederen Alain Delambre er helt på knærne etter fire år uten arbeid. Så når en arbeidsgiver sier seg interessert i CV'en hans, er han villig til å strekke seg langt. Han låner penger i skjul for kone og datter og sier seg villig til å være med på et rollespill, som har form av en gisseltaking. Alain Delambre gir alt i denne kampen for å gjenvinne stoltheten. Og hadde han visst hva det hele egentlig går ut på, kunne rollespillet utviklet seg til noe langt farligere.
Hvis jeg ser noen bruke benevnelsen "intelligent krim" om denne boken, så tenker jeg det blir spikeren i kisten for min intelligens.
Den første delen av historien har en romans nydelige skildringer av den arbeidsløse hovedpersonens mange kvaler, rundt sitt liv uten fast arbeid. Han vil nødig være en byrde for sin kone, og skjuler mye av det han fyller dagene med, for henne.
Det er ikke selvsagt å komme videre i et jobbintervju, så Alains motivasjon er på topp når han får tommel opp. Hans kone synes at rollespillet som skal gjennomføres er ganske suspekt, men Alain er motivert, og går inn for det med liv og lyst. Siden han er mye eldre enn de andre kandidatene, føler han at dette er hans siste sjanse.
Så langt fulgte jeg handlingen greit og, men når Alain begynner de nitidige forberedelsene til rollespillet, som involverer å skaffe til veie en masse penger, å lure fra datteren penger, som hun skal kjøpe leilighet for, hyre en privatdetektiv etc. så begynner jeg å lure på om han er "normal".
Dagen for rollespillet kommer og i de tumultene ramler jeg helt av. Alain går videre gjennom en haug med "å jeg greide det!""nei det gikk ikke", "å jeg greide det!" etc. Ting løser seg, og nye problemer oppstår i ett sett, og jeg som leser skjønner ikke hvordan tingene løser seg, og ser heller ikke løsningene komme. Han havner i fengsel, og jeg skjønner ikke hvorfor, og så kommer han ut igjen, og jeg hadde litt problemer med å se hva det var som gjorde at han fixet det.
Jeg ble ganske så sliten av å høre denne boken, for i mine øyne er Alain en selvsentrert, dum og grisk person, og medlidenheten jeg hadde med ham i begynnelsen av historien er helt forduftet. Romanen er samfunnskritisk til tusen, det handler om makt og penger, og den arbeidsløse Alain går mot slutten "all in" for å få sin del av kaka.
Jonathan Espolin-Johnson leste veldig bra, med god uttale på alle de franske navnene, men selv en god innlesning kan ikke få meg til å endre mening om at dette er den mest rotete av alle bøkene jeg har lest av Pierre Lemaitre.
Det var artig å se at SA kaller første del masete og komplisert, Bjørnebok har lest samtidig som jeg har lyttet, les gjerne hans omtale ☺
Den 57 årige mellomlederen Alain Delambre er helt på knærne etter fire år uten arbeid. Så når en arbeidsgiver sier seg interessert i CV'en hans, er han villig til å strekke seg langt. Han låner penger i skjul for kone og datter og sier seg villig til å være med på et rollespill, som har form av en gisseltaking. Alain Delambre gir alt i denne kampen for å gjenvinne stoltheten. Og hadde han visst hva det hele egentlig går ut på, kunne rollespillet utviklet seg til noe langt farligere.
Hvis jeg ser noen bruke benevnelsen "intelligent krim" om denne boken, så tenker jeg det blir spikeren i kisten for min intelligens.
Den første delen av historien har en romans nydelige skildringer av den arbeidsløse hovedpersonens mange kvaler, rundt sitt liv uten fast arbeid. Han vil nødig være en byrde for sin kone, og skjuler mye av det han fyller dagene med, for henne.
Det er ikke selvsagt å komme videre i et jobbintervju, så Alains motivasjon er på topp når han får tommel opp. Hans kone synes at rollespillet som skal gjennomføres er ganske suspekt, men Alain er motivert, og går inn for det med liv og lyst. Siden han er mye eldre enn de andre kandidatene, føler han at dette er hans siste sjanse.
Så langt fulgte jeg handlingen greit og, men når Alain begynner de nitidige forberedelsene til rollespillet, som involverer å skaffe til veie en masse penger, å lure fra datteren penger, som hun skal kjøpe leilighet for, hyre en privatdetektiv etc. så begynner jeg å lure på om han er "normal".
Dagen for rollespillet kommer og i de tumultene ramler jeg helt av. Alain går videre gjennom en haug med "å jeg greide det!""nei det gikk ikke", "å jeg greide det!" etc. Ting løser seg, og nye problemer oppstår i ett sett, og jeg som leser skjønner ikke hvordan tingene løser seg, og ser heller ikke løsningene komme. Han havner i fengsel, og jeg skjønner ikke hvorfor, og så kommer han ut igjen, og jeg hadde litt problemer med å se hva det var som gjorde at han fixet det.
Jeg ble ganske så sliten av å høre denne boken, for i mine øyne er Alain en selvsentrert, dum og grisk person, og medlidenheten jeg hadde med ham i begynnelsen av historien er helt forduftet. Romanen er samfunnskritisk til tusen, det handler om makt og penger, og den arbeidsløse Alain går mot slutten "all in" for å få sin del av kaka.
Jonathan Espolin-Johnson leste veldig bra, med god uttale på alle de franske navnene, men selv en god innlesning kan ikke få meg til å endre mening om at dette er den mest rotete av alle bøkene jeg har lest av Pierre Lemaitre.
Det var artig å se at SA kaller første del masete og komplisert, Bjørnebok har lest samtidig som jeg har lyttet, les gjerne hans omtale ☺
Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2010/på norsk 2020
Spilletid: 10:35:55
Kilde: Lytteeksemplar