Etter å ha lest Knausgårds bok om Munch i 2017, var jeg ikke i tvil om at han også kunne skrive godt om Anselm Kiefer. En omtale i Morgenbladet jekket ned forventningene til boken noen hakk, men til min store glede ble dette en skikkelig slukebok.
Karl Ove Knausgård har møtt kunstneren Anselm Kiefer mange steder i verden, blant annet i Donaueschingen, hvor han ble født, og i det gigantiske atelieret hans i Paris, hvor han bor og arbeider. Han har snakket med Kiefer om kunsten hans, for å prøve å forstå hva den gjør med oss når vi ser på den, og hva den stiger opp fra.
Forlag: Oktober
Utgitt: 2021
Sider: 133
Kilde: Leseeksemplar
En retrospektiv utstilling i London i 2014 vekket Knausgårds ønske om å skrive noe om kunstneren Anselm Kiefer. Denne boken skildrer måten forfatteren blir kjent med den tyske kunstneren, og veien frem til artikkelen som sto på trykk flere år senere.
Rammefortellingen skildrer Knausgårds forhold til kunstneren og hva det var som drev ham, i sin fascinasjon for kunsten hans. Han tar oss med inn i utstillingen i London, hvor kunst fra hele livsverket til Kiefer er representert, siden starten på 60-tallet. Roen jeg befant meg i da jeg startet denne boken, ble forsterket av inntrykkene jeg fikk fra innledningen, og flere ganger måtte jeg legge boken i fanget, for å puste dypt og fornøyd.
Rustne, uhellsvangre ubåter, gigantiske askeblomster, svartbrente bøker av bly, motivene er mange, men har det til felles at de ikke rommer mennesker.
Hva gjorde dette bildet nærværende?
Følelsen av å se verden slik den er uten andre. Følelsen av å se eksistensen i seg selv. Følelsen av å se verden når du selv ikke lenger er i den.
Men også Holocaust.
Det var som om bildene til Kiefer stemte tilskuerne til et alvor alle kjenner, men som vi sjelden lar slippe til, et alvor som noen ganger er høytidspreget, andre ganger forferdelig.
Knausgård skriver til Kiefer, og etter et halvt år får han svar på brevet, hvor han ønskes velkommen til Paris, hvor kunstnerens hangar-store atelier ligger.
Fakta om Anselm Keifer og gjengivelser av all kunsten hans finner du på nettet, men leser du Skogen og elva hopper du over alt det tørre, og kryper innunder huden på både kunstner og forfatter. Ikke la deg skremme av ryktet om antisemittiske tilbøyeligheter, i denne boken får du forklart hvordan disse ryktene oppsto.
Skogen og elva er en personlig roman, hvor Knausgård byr på seg selv, og inviterer leseren inn. Selv liker jeg å se på kunst, men trenger hjelp til tolkning og bakgrunn, så at boken er skrevet ut i fra Knausgårds egne opplevelser, var noe jeg satt stor pris på. Romanen er velskrevet til tusen, og lar leseren sitte igjen med mer innsikt enn før, både i sitt eget landskap, men også i livene til forfatter og kunstner.
Knausgård bruker et folkelig språk, og har bygget historien opp så den er medrivende, og til tider temmelig spennende å lese. Boken er kort, så min anbefaling er å roe lesetempoet, nyte de flotte betraktningene vi får servert, og dvele ved bildene som springer frem på netthinnen. Bildet under er ett av dem som ble gjengitt i bokens midtparti.
I Morgenbladets anmeldelse var ett av ankepunktene at Knausgård ikke har nevnt at vi faktisk har kunstverk av Anselm Keifer i Norge, så jeg nevner det her. Du kan se det på Astrup Fearnley i Oslo.