Den algeriske forfatteren Albert Camus er i vinden som aldri før, og i år utgis romanen han skrev på da han brått ble revet bort i 1960. Jeg hadde nettopp lest Den fremmede, og gikk begeistret videre til denne romanen som ble hans siste utgivelse, mange år etter hans død.
en barndomsskildring satt til Algerie, som Camus håpte skulle bli hans virkelige storverk, men som han dessverre ikke rakk å fullføre da han døde i en mystisk bilulykke i 1960. Utkastet til Det første menneske ble funnet i restene etter ulykken, og datteren til Camus, Cathrine Camus, sørget for å få utgitt det håndskrevne manuskriptet i 1994.
Jacques Cormery er født i Alger av europeiske innvandrere like før første verdenskrig. 40 år gammel står han for første gang ved sin fars grav i Frankrike, en far som han aldri har kjent. Ved graven fylles han av en sterk trang til å få vite mer om denne mannen, og han søker tilbake til barndomslandet Algerie.
Romanen fremstår fremdeles som et uferdig manuskript, siden Camus`s egne notater i margen er tatt med, og handlingen har fått beholde sine små feil og rettelser. Det er ganske artig å lese, en kryper liksom inn i forfatterens verden, midt i arbeidsøkten hans.
Del I heter Faren, og historien starter den dagen foreldrene til Jacques Cormery ankommer gården de skal forpakte, og Jacques blir født i det de kommer inn døren. Etter denne dramatiske starten går vi 40 år frem i tid, når Jacques skal til Frankrike, og moren ber ham om å oppsøke farens grav. Far døde i 1. verdenskrig da han selv bare var ett år, og han og moren har levd livet sitt sammen med mormor.
Vi hører om oppveksten, med en eneherskende bestemor og en nesten døv mor som ikke kunne lese, men jobbet for andre hele livet. Det er lyse barndomsminner som skrives frem, med mye lek og, selv om de var fattige sultet de ikke, så refleksjonene hans rundt materielle goder kommer sent i livet.
Fra et nåtidsperspektiv følger vi Jacques når han oppsøker graven til faren, og etterpå gården hvor de ankom da han ble født. Han snakker med legen og den nåværende eieren av huset de bodde i, og får høre om tiden rundt 1. verdenskrig. Vi får blant annet høre om koleraepidemien som tok livet av et dusin mennesker om dagen.
Deler en smakebit som ga assosiasjoner til vår hverdag av 2021:
Kort sagt døde det rundt et dusin om dagen. Hans kolleger militærlegene, hadde ingen ting å stille opp med. Litt av noen kolleger, forresten. De hadde ikke flere medisiner igjen. Så fikk de en idè. Man skulle danse for å varme opp blodet. Hver natt, etter arbeidet, danset kolonistene mellom begravelsene, til fiolinakkompagnement. Og det var slett ikke så dumt uttenkt. Sammen med varmen fikk det stakkarene til å svette alt de kunne, og epidemien stanset.
Del II heter Sønnen eller det første menneske, og nå går vi tilbake der vi slapp i oppveksthistorien, når Jacques begynner på gymnaset. Han er en naiv, fattig gutt som har jobbet hardt for å få en friplass på dette myteomspunne gymnaset. Han lever i et land hvor det også er mange arabere, og forholdet mellom arabere og hvite er stadigvekk et tema.
Albert Camus bruker mange ord på å skildre omgivelsene, og det er lett å se for seg Jacques og vennen Pierre, som løper rundt i byens smale gater, og gjennom basarene, med sine flotte bueganger. De løper forbi kirker og blomsterhandlere, og selv leseren kjenner på livet og atmosfæren i denne byen.
Boken er spesiell på den måten, at alle små stikkord, strøtanker, korrigeringer og rettelser som står i manuset, er tatt med. Etter romanen (plutselig) er ferdig, får vi igjen en lang liste med tanker og muligheter Camus har hatt for boken. Dette var ikke så spesielt interessant, og tilførte ikke romanen noe (så vidt jeg fikk med meg).
Romanen var godt fortalt, men i forhold til Den fremmede og Pesten som jeg har lest tidligere, så er Det første menneske preget av å være uferdig. Jeg var mettet på oppvekstskildringene lenge før slutten, men likte godt miljøskildringene, og det å bli enda bedre kjent med Camus` Alger.