Eivind Riise Hauge er en skribent fra Bergen. Han debuterte som forfatter i 2010, og har utgivelser i forskjellige sjangere, noveller, skuespill, dikt, en roman før denne, og bøker om sjakk. Jeg kjenner at jeg har blitt så vant med at forfattere skriver ut i fra egne erfaringer, at jeg ble overrasket over at Hauge ikke er Rorgen, men at han skriver med innsikt, det er helt sikkert.
Rorgen sitter inne. Varetekt. Det er ikke første gang, han kjenner veggene, rutinene, folkene. Likevel er noe annerledes denne gangen. Dette er hans fortelling, hans frie forklaring.
Gjennom Rorgen gir Eivind Riise Hauge en stemme til de innsatte og de utstøtte, en stemme til dem som vanligvis ikke blir hørt, og i hvert fall ikke trodd. Rorgen forteller med kløkt, nådeløs selvinnsikt og humor, stikker både til høyre og venstre, river oss alle ned fra pidestallen og gjør oss litt klokere.
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2021
Sider: 219
Kilde: Leseeksemplar
Den frie fortellingen som Rorgen sitter på cella og forfatter, er rammefortellingen i denne romanen. Heldigvis handler det ikke om en som svetter over blyanten, men om en gutt som vokser opp, og stadig vekk blir misforstått.
Vi hører om faren, som var en bipolar sjømann, som forsvant, og om moren som blir mer og mer borte i pillemisbruk. Rorgen må passe på seg selv fra tidlig alder, han blir mobbet og havner ofte i slåsskamp, men han tålte julingen, han sladret ikke.
Rorgen har gått på noen smeller i livet sitt, vi hører om ildspåsettelse, overfall, tyveri og trusler, men når vi leser denne boken ser vi mennesket bak den kriminelle, og mange ganger blir jeg lei meg på vegne av Rorgen, ikke forbanna. Han blir preget av det han har gjort, selv om han ikke husker noe, og prøver selv å finne ut hva som trigget ugjerningen.
I lys av at han blir eldre, tillegger han gamle minner ny betydning, hva er essensen av et levd liv, spør han seg selv, mens han skriver inn nyanser i det sort/hvite bildet som allerede er tegnet av ham.
Mot slutten henvender han seg direkte til sønnen, han har nok skjønt at denne gangen blir han sittende en stund, og at den frie fortellingen som advokaten har bedt ham om å skrive, også kan være en utstrakt hånd til sønnen.
Jeg har lest mange romaner hvor hovedpersonen er psykisk syk, narkoman, prostituert eller andre skjebner, men aldri har jeg kommet på innsiden av en notorisk kriminell. Eivind Riise Hauge skildrer dette menneskesinnet på en glimrende måte, han har en hverdagslig ordbruk, som nesten står i kontrast til de flotte setningene, som romanen inneholder. Korrektur av et sorgens kapittel, er medrivende til tusen, og en tankevekker for alle oss som ikke kjenner noen kriminelle.
Tenk å bli kalt "et sorgens kapittel" - Denne romanen må du lese!
Bokblogger har også skrevet om boken