Det var Minnesota-trilogien som i sin tid gjorde at jeg fikk øynene opp for Vidar Sundstøl. Jeg har også lest Oseberg og Hullet han krøp ut av men disse to bøkene er noe helt annet. På grunn av dem var jeg en smule skeptisk da jeg begynte på Jeg sank, men til tross for at historien er originalt fortalt, falt den ned på rett side i mitt forståelsesunivers.
For over tusen år siden tok Olav Tryggvason fire hedenske trollmenn til fange, brakte dem ut til et skjær utenfor Avaldsnes ved Karmøy, og bandt dem fast, for så å la dem drukne av det stigende tidevannet. Slik fortelles historien i Snorre.
I vår tid bestemmer forfatteren Eddy Kromvik seg for å skrive en roman om seidmennene, med håp om å nå «et ukjent rom eller en soloppgang han ikke ante fantes.» For å gjøre det har han isolert seg i en hytte på nettopp Avaldsnes. Men man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, heter det. For hvor går egentlig grensen mellom innlevelse og besettelse?
Halfdan Egedius sin nye illustrasjon til Snorre fra 1899, er virkelig til å leve seg inn i.
I denne romanen blir vi guidet gjennom bildet flere ganger, og tolkningen som blir oss til del, er en kurator verdig. Vi hører om Egedius` arbeid med tegningen i løpet av denne romanen/spøkelseshistorien, men det er forfatteren Eddy Kromvik vi følger tettest.
Kromvik er en einstøing, han skyr det dagsaktuelle som pesten, og vil helst ikke forstyrres av noen, ikke disse tre ukene han leier en hytte på Avaldsnes for å skrive, og ikke ellers i livet heller. Han er en forfatter som skriver om en forfatter som vil skrive en bok om vår historie. Egentlig hører vi ikke så mye om denne romanen in spe, for Kromvik lever seg sånn inn i historien om disse seidmennene som druknet på Skrattaskjær, at virkeligheten løser seg opp for ham.
På den arkeologiske utgravingen på Avaldsnes møter han professor Henrik Gran. Hans unge datter har sommerjobb på vikingmuseet samme sted, og når Eddy møter henne kjenner han en gammel lukt av jord. Denne lukten og flere andre subtile hint, drar Eddy med seg gjennom en portal og inn i en annen verden. På denne måten blandes historiene fra nåtid og vikingtid sammen, på en original måte.
Du må konsentrere deg når du lese denne boken, den er kort og kan med letthet leses i stillhet på en kveld, slik jeg gjorde. Overgangene mellom verdenene skjer sømløst, men jeg synes ikke det er vanskelig å følge med på handlingen. En liten smakebit på nerven som ligger og lurer:
Det må være midt på natten, fortsatt mørkt, og Eddy vet ikke hva som har vekket ham, men noe var det. En lyd, kanskje. Han lukker øynene og er på vei inn i søvnen igjen da han hører det.
Noen puster ved siden av ham.
Febrilsk finner han bryteren til leselampen. Lyset klipper over skriket, men det blir hengende igjen i strupen som et sår.
Vidar Sundstøl skriver godt, jeg liker de skjulte overgangene og spenningen som bygger seg opp underveis. Det er og kjekt at romanen er bygget opp med et kjent kunstverk som dreiningspunkt, og at vi hører om historiske hendelser, selv om de er eldgamle.