Skal jeg lese alle klassikerne fra boken Fra Shakespeare til Knausgård, så må jeg også gjennom bøker, hvor jeg føler for å ta sats før jeg begynner. Faust er en av verdenslitteraturens største dramaer, og siden den dukket opp på BookBites, kom den raskere på leselisten enn planlagt. Det skulle vise seg at den var langt fra så tung/kjedelig/uforståelig som jeg hadde innbilt meg.
Faust, en lærd mann fra 1500-tallet som solgte sin sjel til djevelen (Mephistopheles) for å vinne erkjennelse, blir symbolet på mennesket som søker den høyeste sannhet. Denne sannhetssøken og streben mot stadig høyere mål utgjør menneskets vesen og rettferdiggjør alle feiltrinn og tilgir all skyld i livet. Overfor det aktive, strebende mennesket har djevelen ingen makt; denne streben er den guddommelige gnisten i Faust. Fordi Faust aldri falt til ro i livet, vinner Gud kampen med djevelen om Fausts sjel.
Min versjon er det Andre Bjerke som har oversatt, og han gir oss også en fin introduksjon i begynnelsen. Boken starter med oversikt over kapitlene, leser du det nøye får du et visst innblikk i hva det går i.
Teksten går på rim, og språket blir følgelig litt oppstyltet, men finner du rytmen i det, så vil oppmerksomheten din ta til seg humoren og spenningen. Skildringene av dagligliv blant vanlige mennesker sier mye om hvordan menneskene levde på 1500-tallet.
Denne historien byr på engler, guder, ånder, djevler, mennesker og dyr i skjønn forening. De prater og forholder seg til hverandre på tvers av "etnisitet", noen av dem kan gjøre seg om til andre former, og noen kler seg ut, så det er duket for gjentakende forvirring.
Det hele begynner med et vorspiel på teateret, og så en liten prolog med engler, herren og Mefistofeles i himmelen, før tragediens første del. Jeg har ikke ambisjoner om å detaljforfølge handlingen, for her er sceneskiftene mange, og antall karakterer likeså.
Faust og Mefistofeles henger sammen, sistnevnte ønsker å innta sjelen til Faust, men han er en rastløs mann som stadig gjør det rette, så djevelen får aldri has på ham. De går ute om natten, beveger seg utenfor byporten, og besøker en student på hans studerkammer. De besøker en kjeller i Leipzig hvor en gjeng ikke har mer å drikke, før de oppsøker Heksekjøkkenet for å få seg noe å spise.
Her er mye fyllerør, sang og skryt, Mefistofeles viser Faust hvordan bestialiteten åpenbarer seg og blendverk og bedrag blir tydeligere. Selv om jeg sitter stille og leser, så blir jeg nesten helt koko av alt bråket, for her er det mas og ohoy hele tiden.
Stykket er på shakespearesk vis delt i fem akter, og i andre akt møter vi sirener, nymfer, sfinkser og andre fabeldyr. Jeg gjenkjenner historier fra gresk mytologi, slaget om Troja, Ødipus og Odyssevs. Djevelen kan forflytte seg raskt så vi er både på Bloksberg og ved pyramidene.
Så i tredje akt dukker Den skjønne Helena opp, datter av Zevs vet du, og Faust vil selvfølgelig ha henne. Hun bedårer menn til å gjøre onde handlinger, men etter at han har fått henne for en stund, forsvinner hun ned til Hades, guden for underverdenen.
I fjerde akt er vi i høyfjellet. Faust, Mephistopheles og keiseren følger med på hærens fremgang i en krig. Faust klager på Mephistopheles moral, mens de står og ser på slaget.
Femte og siste akt, Faust er nå eldgammel og befinner seg i sitt palass. Mephistopheles ankommer med sitt velfylte skip, og Faust får besøk av fire kvinner: Mangel, Skyld, Bekymring og Nød, dette gjør nok underverker for Fausts integritet, for Gretche dukker opp igjen, og redder ham fra fortapelsen.
Vel, ikke ta handlingen for god fisk, det er i alle fall sånn jeg har lest og oppfattet stykket. Det var ikke vanskelig å lese Faust, siden teksten stort sett fløt lett på sine rim, men jeg har sikkert ikke fått med meg halvparten av hva det dreier seg om. Det var underholdene å finne spor av Edda og norrøn mytologi, latin og gresk mytologi. Her er flere henvisninger til Shakespeare og mange funfackts å humre over. Ved å lese kommentarene til sist fikk jeg vite at den nevnte "svensk frisyre" betyr kort hår, at "spanske støvler" er et torturinstrument, og at ordet "furie" som vi kjenner, er en hevngudinne i romersk mytologi.
Det er ikke tvil om at kunstnere i gamle dager drev med gjenbruk. Kunstmalere kopierte andre mestere uten blygsel, og forfattere gjorde gjerne som Goethe gjorde med Faust, bygget teksten sin på allerede kjente sagn, og spedde på med det de kunne finne ☺
Johann Wolfgang von Goethe var en spennende mann å bli kjent med, følger du lenken kan du se at det ikke er en selvfølge at Goethe skulle bli forfatter, og at Faust skulle bli til. Dette stykket er skrevet i to deler, første del utkom i 1808, annen del etter hans død i 1831, men i dag leser vi dem som en bok.
Therese G. Eide har illustrert Janne Stigen Drangsholt sine klassikerskildringer, og til Faust har hun laget denne morsomme tegningen:
