I forbindelse med Shakespeareprosjektet mitt, leste jeg Jeanette Wintersons gjendiktning av Shakespeares stykket Vintereventyret, Et gap i tiden, som kom ut i 2016. Winterson brakdebuterte med Ikke bare appelsiner i 1985, en prisvinnende roman som fikk mye oppmerksomhet. Leser du om Jeanette Winterson, så vil du se at debutromanen er bygget på hennes egen historie, og tar opp viktige samfunnstema.
Hovedpersonen Jeanette er en våken og opprørsk tenåring som ved fødselen ble adoptert av en religiøs familie i det grå og monotone industrilandskapet i Nord-England. Snart er hun en del av en evangelisk vekkelsesbevegelse en liten jente som spiller tamburin for Jesus.
Men etter hvert som hun blir eldre, oppdager Jeanette uortodokse sider ved sin seksualitet, med den følge at hele hjemmet går i oppløsning. Jeanette insisterer på å følge sitt eget hjerte og får med det en eksentrisk og rørende oppvekst.
Forlag: Oktober
Utgitt: 1985
Sider: 246
Kilde: Lånt på biblioteket
Da jeg åpnet boken ble jeg overrasket over å se innholdsfortegnelsen, det er ikke tvil om at vi skal innom religion på denne reisen.
I Jeanettes mors liv er det ikke plass for verken blandede følelser, tvil eller nyanser, her er det ja eller nei, venn eller fiende. Mor oppdrar datteren som en av Guds utvalgte, og lar henne ikke gå på skole, før myndighetene setter foten ned. Mor kaller skolen for en "yngleplass", så når Jeanette skal ha sin første dag, gleder hun seg til å se med egne øyne, hva en yngleplass er for noe.
Jeanette er flink og oppofrende, de har ikke mye å rutte med, men de fremstår ikke som fattige. Historien bærer med seg mange små episoder som en bare kan le av. Som når Jeanette plutselig må få ny regnjakke, og mor drar henne med inn på en bruktbutikk.
Gjennom hele romanen dukker det opp små fortellinger, lignelser(?) som skaper stemning, men som ikke direkte bærer hovedhandlingen videre. Jeg undret meg over dette, men fant fort ut at det ikke gjorde noe "skade" for handlingen.
Far er en anonym karakter, ikke så rart kanskje, så ivrig og begeistret mor er. En liten smakebit som belyser dette, og som til min store glede refererer til en klassiker jeg snart skal lese:
Hvorfor giftet du deg med far?
Hun så nøye på meg.
Ikke tøys.
Jeg tøyser ikke.
En eller annen måtte jeg ha for din skyld, og forresten er han en bara mann, selv om jeg vet at han ikke er sånn at han trenger seg på. Men ta det rolig, du er viet Herren, jeg meldte deg inn på misjonsskolen straks vi fikk deg. Glem ikke Jane Eyre og St. John Rivers. Hun fikk et fjernt uttrykk i øynene.
Jeg hadde ikke glemt dem, men det mor ikke visste, var at jeg hadde skjønt at hun hadde diktet om slutten.
Når pastoren og menighetens eldste skjønner at Jeanette og venninnen Melanie er mer enn bare venninner, så er helvete i gang. De jager vekk venninnen, og Jeanette må få demonene drevet ut av seg. Heldigvis er Jeanette en jente med begge beina godt plantet på bakken, og med snakketøyet i orden. Hun kommer seg ut av knipene, og leseren får se at verden rundt henne er stort sett den samme, mens hun har landet i seg selv.
For en nydelig roman dette er, med god humor, intrigebygging og en intensitet som jeg aldri helt skjønte hvor kom fra, nøt jeg denne lesestunden.
Takk til Augusta for glimrende lesetips!