I Morgenbladet kunne jeg lese at Alice Oswald (f:1966) er en av Storbritannias høyest anerkjente poeter. Siden debuten i 1996 har hun utgitt åtte diktsamlinger og mottatt omtrent like mange priser, og for tiden besitter hun den tradisjonstunge stillingen som Oxford Professor of Poetry - som den første kvinnen noen sinne. Ingen ble gitt ut på norsk, som den første oversettelsen av hennes prosa til norsk (nynorsk), og siden den havnet hos meg samtidig som jeg leste om den i avisen, måtte jeg prøve meg.
Ingen er ei havbok, der tid og lagnader og menneskeliv speglar seg i denne alltid omskiftelege materien som vi kallar vatn. Forteljingane kring Odyssevs og Agamemnon dannar eit ekko-rom for desse dikta, og røysta som talar, er vind-gjennomblåsen og vasstrekt. Ho tilhøyrer havet sjølv. Eit hav som er like urgamalt som det er samtidig.
Men dette er havet
framleis med ryggen vend mot meg
med sitt kjøt av tusen andlet der alle snur seg bort
og kven kan skilje denne
røysta mllom røyster
lytt
Det er Paal-Helge Haugen som har gjendiktet dette verket til norsk, noe jeg tenker er litt av en bragd. Han gir oss også en kort introduksjon til Oswalds andre utgivelser, og en "forklaring" på dette diktet. Jeg leste dette først, kjenner historien om Odyssevs og Agamemnon og følte derfor at jeg var godt forberedt til å sette i gang med lesingen.
Ingen er et dikt det tar tid å komme gjennom, for ikke bare byr den manglende tegnsettingen på utfordringer, men setningsstrukturen hjelper ikke alltid til med flyten, eller er det nynorsken? ikke vet jeg. Men, som jeg erfarte sist jeg leste dikt, så gikk det mye lettere ved andre gjennomlesning, og jeg erkjente at dette diktet kanskje blir skrytt opp i skyene av dem som leser bedre enn meg, for det er noe her, som jeg ikke greier å gripe fatt i.
Diktet ga meg egentlig ingenting annet enn ekkoet av den manglende følelsen av mestring. Jeg er glad for å ha lest det, og fornøyd med å ikke ha slengt fra meg boken, før jeg har skrevet noen ord om min leseopplevelse. Ønsket om mer Odyssevs henger igjen, så litt har det inspirert meg.
Jeg fryder meg hver gang jeg hører om at en stilling eller rolle for første gang i verdenshistorien er besatt av en kvinne. Endelig, og godt jobbet tenker jeg da. Sender derfor Alice Oswald en high five her fra skrivepunktet (som Bjørnstad ville sagt). 💪
fra side 74
Kven er det som seier slikt det er berre tidevatnet
rennande som eit rykte over havbotnen eller
kven er det som teier still
når ringen til nokon på handa til ingen
søkk som eit auga inn i mørkret
og vinden fell
og vatnet skrik
kven er det som talar seier ho
min ven
kven er det som vaktar meg attom dine augelokk
Les gjerne den flotte omtalen til Beathes bibliotek!