Therese Bohman bor i Stockholm og jobber som forfatter og kulturjournalist. Jeg har tidligere lest hennes roman Aftenland, og likte den godt, så da Kleppanrova i forrige uke minnet meg på Den andre kvinnen, heiv jeg meg rundt. Boken ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, har du lest den?
Hun jobber på kantinen på Norrköbings sykehus, står lengst ned i hierarkiet, etter legene, sykepleierne og hjelpepleierne. Hun vet at hun ikke hører hjemme der, at hun er akslet for noe større. Hun skal bli forfatter, flytte et annet sted og leve et helt annet liv.
En dag kommer hun i snakk med overlege Carl Malmberg og han tilbyr å kjøre henne hjem. Det blir starten på en lidenskapelig kjærlighetshistorie mellom en gift mann og en elskerinne som drømmer seg bort.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014/på norsk 2017
Sider: 176
Kilde: Lånt på BookBites
Den navnløse hovedpersonen er en ensom ung kvinne som jobber på sykehuset, mens hun tar et litteraturstudium og drømmer om å bli forfatter. Jeg frydet meg over de mange henvisningene til Raskolnikov, som hun kaller kjellermannen, og hennes ønske om at han var i studiegruppen hennes. Hun føler alle kvinnefellesskap som klaustrofobisk og kveldende, og at sånne søsterskap tvinger henne til å gi avkall på seg selv.
Vi får presentert mange av hovedpersonens tanker og følelser om feminisme og moralisme, så selv om vi ikke kjenner hennes navn eller bakgrunn, blir vi fort kjent med hvem hun er, og hvordan hun vil fremstå. Den eneste hun tilsynelatende har kontakt med er venninnen Emelie, men de to blir uvenner over en diskusjon om hvorvidt det er ok å gå inn i et forhold til en gift mann.
Når hun finner ut at Emelie har snakket om henne med kjæresten sin, blir hun rasende, ikke skuffet eller lei seg men, befriende rasende. Hun fnyser av Emelie, som er så opptatt av teorier og strukturer, at livet hennes består i å navigere rundt dem, med skylapper på. Teoriene kan hun bruke i sin feministiske tekstanalyse, men å leve etter teoriene, er i følge hovedpersonen respektløst overfor livet.
Dette er et av flere avsnitt jeg leste om igjen, for denne romanen er full av flotte observasjoner, som gir meg innsikt til å rydde, også i mitt eget kaos. Historien er ganske sensuell, men Bohman stopper akkurat i tide, og lar leseren avslutte filmen som spilles inni hodet selv.
Det gjør godt å lese om denne jenta som uttaler sine mørkeste tanker, hun innrømmer for seg selv at hun føler seg mindre verdt når hun må jobbe på kjøkkenet med en jente som er utplassert fordi hun trenger arbeidstrening. Tanken på at den smarte (henne selv) og den langsomme, gjør akkurat den samme jobben, plager henne. Flere hendelser på kjøkkenet bygger oppunder at hovedpersonen vår føler seg smartere enn kollegene sine, hun ER jo det, men det er ikke stuerent å gi uttrykk for det noe hun heller ikke gjør)
Carl ber henne med på vernissage en kveld, og når hun spør hvilken dresskode som kreves gir han henne noen penger. En liten smakebit:
Han ser på meg, fortsatt med det lille smilet sitt. Han har aldri sett ned på meg, tenker jeg. Han synes ikke at jeg er ekkel som har en dårlig jobb. Jeg liker ham for det. Jeg er ikke akkurat takknemlig, men jeg liker det. Jeg tenker at det er uvanlig. Jeg tenker på Niklas` lille mine av vemmelse da jeg fortalte ham om jobben min. For akkurat slik han er bevisst viktigheten av kvinners seksuelle frigjøring, men aldri ville hatt en kjæreste, som faktisk så ut til å være seksuelt frigjort, er han bevisst på begrepet klasse. Selv om han med bekymret mine kunne ha diskutert det på en fest, ville han åpenbart aldri vært sammen med noen som har en jobb han synes er utiltalende. Han pleier å bruke det ordet, utiltalende.
Jeg vil ikke si noe om hvordan historien fortsetter og ender, for en intrige bygges opp og begivenhetene som følger blir ganske nervepirrende. Therese Bohman skriver sabla godt, historien engasjerte meg til tusen, og de mange akademiske betraktningene hvordan vi er i verden, var en fornøyelse å lese.
Bohman har gitt ut tre bøker, nå har jeg lest to av dem, og kan bare håpe på at forlaget oversetter debutromanen hennes fra 2010, Den druknade.