Det er ikke ofte jeg leser noe av en finsk forfatter, men det har jeg gjort nå. Max Seeck debuterte som forfatter i 2016, men det er serien om Jessica Niemi som har gjort ham til en bestselgende forfatter. Heksejakt er første bok i denne serien, så det er bare til å glede seg til fortsettelsen.
En snørik februarkveld blir kona til en kjent forfatter, Roger Koponen, funnet drept i sitt hjem ved sjøen i et idyllisk Helsingfors-nabolag. Ansiktet er manipulert til et uhyrlig glis, og alt tyder på at hun er drept i et bisart ritual. Etter hvert som det skjer flere drap, skjønner detektiv Jessica Niemi at hun etterforsker en drapssak helt utenom det vanlige.
Drapene er ikke tilfeldige - de følger et mønster hentet fra Koponens bestselgende trilogi. Har det klikka for en leser, eller er denne saken mer personlig enn som så? Hvordan kan Jessica stanse en seriemorder som kjenner hver eneste detalj i bøkene enda bedre enn forfatteren selv? Jessica fordyper seg i Koponens bøker for å prøve å forstå gjerningsmannen. Kan hun forutsi og forhindre ytterligere dødsfall?
Det skal mye til for at jeg synes krim er spennende, men Heksejakt tok virkelig kaka. Jessika Niemi har hovedrollen, og henne blir vi kjent med fra to vinkler, som fortelles samtidig. Drapsetterforskning i Helsinki, og noe hun opplevde i Italia, da hun som tenåring var på ferie der.
Jeg lover deg, du blir sugd inn i historien, som starter med et smell på første side. Plottet er snekret sammen på en sånn måte at leseren ikke ser hva som skjuler seg rundt neste sving. Handlingen er ikke vanskelig å følge med på, så all energien går med til å hive seg med i svingene, og nyte turen.
Bakgrunnen for handlingen er en trilogi, som en kjent forfatter har skrevet, hvor 8 temmelig utspekulerte drap finner sted. Du som ikke liker utpreget groteske avlivninger, kan trygt lese Heksejakt, for her forekommer ingen tortur. Tempo er høyt, og det føles som at alt skjer på en gang, noe som gjorde at jeg helt glemte å notere fra handlingen, mens jeg leste.
Dette eventyret, eller skal jeg si m a r e r i t t e t, er skildret på en troverdig måte, selv om enkeltdeler sikkert er søkt, om en absolutt må se på det med lupe. Historien inneholder passe store/små deler med karakteroppbygging og miljøskildringer, men fokus er hele tiden på å holde leseren på tå hev.
Hvis jeg skal pirke pittelitt, så må jeg sette et lite minustegn på slutten. Jeg lot meg ikke merke med det der og da, for da jeg nærmet meg målgang, var jeg andpusten og mer enn fornøyd med gjennomførelsen, men den var litt lettvint i forhold til resten.
Bloggere om boken: Artemisias Verden, I Bokhylla og Henningbokhylle