Siden jeg var alt for tidlig ute med å lese boken til 1001-lesesirkelen, gikk jeg i kast med en til. Tema i april er "en amerikansk forfatter", og heldige meg reiste hjem fra påskeferie med en 1960-utgave av Hemingways bok i bagasjen. Boken har blitt gitt ut mange ganger, og det finnes flere filmatiseringer av den.
Farvel til våpnene bygger på Hemingways egne opplevelser som frivillig i ambulansetjenesten i Italia under første verdenskrig. Hemingway beskriver frykten, kameratskapet og motet hos menneskene han møter. Samtidig er boken en tragisk kjærlighetshistorie om den amerikanske løytnanten Frederic Henry og den engelske sykepleieren Catherine Barkley. De forelsker seg i hverandre, og omstendighetene tvinger dem til å flykte sammen til Sveits.
Farvel til våpnene er blitt stående som en av de viktigste beskrivelsene av første verdenskrig.
Nesten alle Hemingways romaner handler om døden, så også denne, hvor vi følger jakten på intense livsopplevelser. Hovedpersonen vår frykter ikke død eller nederlag, men et psykisk og moralsk sammenbrudd.
Vi er i Nord-Italia i 1918, løytnant Frederic Henry har i åpningsscenene rolige dager, han møter sykepleieren Catherine Barkley, som han flørter med. Så blir kompaniet hans sendt til fronten, hvor han skader beina sine.
Han blir fraktet til Milano, hvor de legger ham inn på et sykehus som er helt tomt. Sykehuset som skal åpne snart, fylles opp, og frøken Barkley kommer også, for å jobbe her. Igjen er det lange scener hvor Henry lever et tilsynelatende "normalt" liv, med turer til cafèene, besøk på veddeløpsbanen, og mye flørt med kjæresten. Han har blitt operert i kneet, og etter den lange men uproblematiske rekonvalesenten bærer det tilbake til fronten.
Krigen har ikke kommet så mye lengre, men på et tidspunkt må de gjøre retrett. Mens dette tilbaketoget pågår, tar han med seg sin gravide kjæreste og flykter til Sveits. Her føder hun barnet, som dør, og så dør også Catherine. Henry tar farvel med sin døde kone, "det var som å ta farvel med en statue", han forlater sykehuset og går i regnet tilbake til sitt hotell.
Enda en gang hørte vi en motorbåt, men jeg holdt meg stille, til støyen av maskinen forsvant utover vannet.
Jeg tror vi er i Sveits, Cath, sa jeg.
Virkelig?
Vi kan ikke vite det sikkert før vi ser sveitsiske tropper.
Eller den sveitsiske flåte.
Den sveitsiske flåte er ikke å spøke med for oss. Den siste motorbåten vi hørte, var antagelig den sveitsiske flåte.
Hvis vi er i Sveits, så la oss spise en stor frokost. De har herlige rundstykker og smør og syltetøy i Sveits.
Ernest Hemingway har en objektiv skrivestil, med enkle setninger. Her skildrer han hverdagslivet som sjåfør under krigen, en jobb han selv hadde i sin ungdom. Det jeg leser virker troverdig, selv om dette livet under krigen er mye fredeligere, smertefritt og mer organisert enn det jeg trodde det var.
Farvel til våpnene kom ut i 1929 og den er på 260 sider. Den sies å være Hemingways mest handlingsmettede roman, og den som ble mest populær av hans bøker. Den gamle mannen og havet kom ut i 1952, og for meg er det den boken som fremstår som den mest populære, sett fra nåtiden.
Jeg likte Farvel til våpnene sånn midt på treet. Flere av scenene dras ut litt for langt, og mye dreier seg om kjæresteriet til Henry og Catherine, og det er ikke så interessant. For å være en roman fra fronten i 1. verdenskrig, med ordet "våpen" i tittelen, så er den merkelig fredelig, så jeg kan ikke annet enn å undre meg over hva Hemingway ville med denne romanen.