Prinsesse Enheduanna levde 2200 år før vår tidsregning. Hun er den første navngitte poeten vi kjenner fra litteraturhistorien. Hun levde i Mesopotamia, landet mellom elvene Eufrat og Tigris for 4300 år siden. Enheduannas forfatterskap var respektert og sitert, og har derfor overlevd i mange tusen år. Diktene hennes er funnet igjen i kileskrift på leirtavler i byen Ur, les gjerne mer her! I diktet Til Inanna, kan hun ikke akseptere sin skjebne, og klager sin nød til guddommen Inanna.
Vi får høre om hvordan Sargon, faren til Enheduanna ble konge i Mesopotamia, ikke gjennom arv, men ved at den forrige kongen gjorde en utilgivelig feil, og ble avsatt. Braarvig skisser i innledningen et samfunn som er preget av sitt maktsentrum, og av strid mellom folkegrupper. Den religiøse retorikken var viktig, og danner bakgrunn for diktet. Sargon utnevner datteren til prestinne for himmelguden An i byen Uruk, og måneguden Nanna i byen Ur. Enheduanna ble kalt for den kunstneriske virkeliggjører av de samme mål som hennes far søkte å nå med militære og politiske midler.
Det er vanskelig å se for seg et miljø hvor mennesker er avhengige av gudenes velvillighet, men etter å ha tilbrakt mye tid i gudenes selskap i forskjellige prosjekter i det siste, føltes det naturlig.
Sargon brukte folkespråket akkadisk, men Enheduanna skrev på sumerisk, visdommens og religionens språk, et språk som består av en blanding av bilder og fonetiske tegn. Inanna som hun skriver sine dikt til, er guddommen som hjalp Sargon til seier.
I diktet synger hun sine hymner, ber sine bønner og klager sin nød. Klagesangen var den viktigste poetiske genre i det gamle Mesopotamia, som det fremdeles er i poesien. I dette diktet er Enheduanna en slagen kvinne, jaget ut av byen som hun er. Hun er i ørkenen med de spedalske, og i sin nød klager hun til Inanna, for å få komme tilbake til tempelet sitt.
Inanna viser seg som den universelle kjærlighetsguden, og det er sånn jeg først ble kjent med henne i Berit Hedemanns roman Bjørnejegerskens bekjennelser, og i DnS sin teateroppsetning som jeg nylig så. I romanen løftes Enheduanna fram som en frimodig og seksuelt fristilt kvinne, og det var med dette bildet i hodet, jeg ga meg i kast med diktene Til Inanna.
Det første diktet heter Inanna og skjebnene, og begynner sånn:
Hun som holder skjebnelovene
lar sin stråleglans bryte fram.
Oppreist kvinne i flammeskinn
elsket i himmel og på jord.
Løssluppen venninne til Himmel-An
så mektig smykket.
Elsket av ditt månediadem
som hører din verdighet til.
Vi hører Enheduannas tanker om Inanna og Enlil og Ishkur, om fjellet Ebih og Uruk. Så kommer forvisningen fra Ur, og Enheduannas påfølgende bønner, anklager og forbannelser, frem til lovprisningen av Inanna, etter Enheduanna har blitt tatt inn i varmen igjen.
Jeg må innrømme at dette ikke ga meg noe særlig, ikke fant jeg diktet sensuelt heller, noe som Hedemann helt tydelig har gjort. Det var gøy å lese denne boken, og få oppleve bakgrunnen for romanen og teaterstykket jeg har sett.
