Deborah Levy har imponert meg før med Svømme sammen og Mannen som så alt. Begge romanene er litt "snåle", men skrevet sånn at en får mer og mer sansen for handlingen etter hvert som en leser. Og begge er nominert til Bookerprisen! Når hun nå kommer med en selvbiografi i tre deler, kjente jeg forventningsfull kribling, etter å bli bedre kjent med denne forfatteren. Boken kommer på norsk til uken!
Deborah Levy beskriver Sånt jeg ikke vil vite som en kvinnelig vri på George Orwells klassiske essay «Why I Write», hvor hun utforsker spørsmål om eget liv, egen skriving og kvinnelighet. Levy tar oss med tilbake til sin oppvekst i apartheid-delte Sør-Afrika og til ungdomsårene i England. Hun gir en sjelden skildring fra et barns perspektiv av håndhevingen av apartheid, og de påkjenninger dette fikk for hennes familie i Johannesburg. Boken går også inn på særlig feministiske utfordringer som Levy selv har gjennomlevd, særlig i rollen som mor og moderne kvinne. Sånt jeg ikke vil vite er en fortelling om tilhørighet, den moderne kvinnes plass og etnisitet, og en oppvekstskildring rammet inn av refleksjoner fra en voksen, moderne kvinne.
Historien fortelles fra to vinker, forfatteren reiser til en fjellandsby på Mallorca, for å roe ned, og skrive. Det er vår men det snør, og ingen av turistene har klær for forholdene. Hun har vært her før, og kjenner Maria, innehaveren av det lille hotellet hun bor på. Når hun på restauranten blir nektet bord, fordi hun er alene, redder eieren av butikken på hjørnet henne, ved å slå seg sammen med henne. De har en fin samtale om tilhørighet og språk, og hun svarer ham "jeg er ikke helt engelsk", en påstand som får sin forklaring senere i romanen.
Du er forfatter sant? sier kineseren, som hun ikke kjenner navnet til, men allikevel føler seg så trygg med, at hun forteller historien sin til ham. Men, før vi kommer så langt hører vi Levys mange flotte tanker om kvinner, frihet og feminisme. Hun refererer sterke utsagn fra Simone de Beauvoir, Marguerite Duras, Virginia Woolf, og vi hører om George Sand som gikk i herreklær ☺
Som alt annet som involverer kjærlighet, gjorde barna oss uendelig lykkelige - og ulykkelige også - men aldri så ulykkelige som neo-patriarkatet i det 21. århundret gjorde oss. Det ville at vi skulle være passive, men ambisiøse; moderlige men erotisk energiske; selvoppofrende, men tilfredse - vi skulle være Sterke Moderne Kvinner samtidig som vi ble utsatt for alskens ydmykelser, både på den økonomiske arenaen og på hjemmebane.
Historien fortelles også fra Johannesburg i 1964. Det snør og fem år gamle Deborah og pappaen lager en snømann, som skal står ute og passe på huset. Det ble en tøff jobb for snømannen, for senere på kvelden blir far anholdt og fengslet, siden han som medlem av ANC, kjemper for at menneskerettighetene skal gjelder for alle. To år senere er pappa fremdeles borte, og den lille jenta tenker på ham når hun leker med dukken sin:
Barbie var helt uberørt av fæle ting som skjedde i verden. Jeg ønsket at jeg hadde blå, påmalte øyne med lange, svarte øyenvipper. Jeg ville ha øyne som ikke rommet noen hemmeligheter (hvor er faren din, da?) fordi det ikke fantes noen hemmeligheter (han blir torturert i et fangehull). Barbie var laget av plast, og jeg ville også være av plast.
Moren sender Deborah til sin gudmor i Dubai, og her lærer hun ett og annet av hennes 17 år gamle datter. Hun er opptatt av frihet, og en dag slipper hun gudmorens elskede undulat, ut vinduet, en handling som fører til at hun blir sendt tilbake til sin mor.
Far slipper ut etter 4 år i fangenskap, og de flytter i eksil i England. I 1974 er Deborah 15 år, og hun drømmer om å bli forfatter. Hun er ikke noe utadvendt barn, og sliter med å akseptere sin skjebne, som ufriheten ved å bo i et annet land.
I det fjerde kapittelet er vi tilbake i Mallorcas fjell og historien, som fortsetter i neste bok, avrundes på en fin måte. Deborah Levy skriver lett, handlingen flyter naturlig fra det ene sterke bildet til det neste, uten antydning til dødpunkter. Litt klabb og babb med Kindelen, gjorde at jeg leste store deler av boken to ganger, men det gjorde ingenting, for dette var vakkert.
Jeg NØT denne boken, spenningen ved å lære om apartheid, og ikke minst de mange feministiske tankesprangene. Jeg gleder meg til neste bok i denne trilogien, håper ikke det blir lenge til den kommer ut.