Dere som lurer, dette er IKKE en bok i serien med Konrad Sejer i hovedrollen. Her møter vi nemlig en ny og annerledes etterforsker, som heter Eddie Feber. Han er en livsglad mann med åtte barn. Han er rask i vendingen, og kan kanskje virke rotete. Men han har strategier for å få den mørke sannheten ut i lyset.
Aksel er journalist i lokalavisa og er ifølge sjefen "god på tragedier". Søsteren Ellinor har mistet jobben og søker virkelighetsflukt. Helt siden barndommen har skjebnen knyttet bror og søster tett sammen.
På en av de store gårdene skjer et gassutslipp som tar livet av flere innleide arbeidere mens de sover. Det ser ut som en ulykke.
I en enebolig nær ved ligger en 80 år gammel kvinne en dag med knust skalle ved foten av trappa. Noen har rotet rundt i boligen for å få det til å se ut som et ransoverfall.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2021
Sider: 240
Kilde: PDF fra forlaget
"Du skal hedre din far og din mor", heter det så fint, men må vi egentlig det? Hvilken barndom og oppvekst en har hatt, spiller en viktig rolle, når det kommer til helse, det gir Karin Fossum oss hjerteskjærende skildringer på, i den nye romanen sin.
Jeg har lest denne boken som en roman, til tross for at det etterforskes ørlite i denne handlingen. Her hører vi om mennesker som lengter etter å høre til slekten, men som er så gjerrig på seg selv, at det ikke er mulig å danne en relasjon til familien. Romanen viser at følelsen av skam og fornedrelse ligger nær mange mennesker, spesielt dem som bryr seg mye om hva folk tenker og tror.
Handlingen har god fremdrift, og de godt oppbyggede karakterene har alle noe å bidra med til helheten. Språket er Fossum på sitt beste, et par ganger fikk jeg klump i halsen og måtte puste i magen, rett og slett fordi noen passasjer var eventyrlig godt skrevet. Observasjonene hun gjør, inn i menneskesjelen går dypt, og mens jeg nøt til fulle det jeg leste, ville jeg hele tiden vite hvordan det hele hang sammen.
Nei, her var det ikke snakk om å miste tråden, eller ta en pause, når sant skal sies så flyttet den vandrende solen seg så pass på den greske himmelen, at jeg havnet ut av min parasollskygge, så jeg gir Drepende drage Angrende hund, litt av skylden for min solbrente mage ⛱
Jeg har lest mange av Karin Fossum sine bøker, og er alltid like begeistret, men årets utgivelse må være noe av det beste hun har skrevet - anbefales!