Helene Flood brakdebuterte med boken Terapeuten for to år siden. Jeg lyttet til denne boken da jeg reiste nordover på sommerferie i 2019, så det å lese Flood har blitt en sommeraktivitet for meg. Jeg likte den forrige boken hennes godt, så forventningene var store til "bok nummer to".
Rikke jobber som forsker og er lykkelig gift med ungdomskjæresten Åsmund. Sammen har de barna Emma og Lukas, og en leilighet i Oslos beste boligstrøk. Da familien var på visning i firemannsboligen på Tåsen, falt alt på plass: Her kunne livet bli helt perfekt. Harmonien brytes da naboen i etasjen over blir funnet drept. Eller var den brutt for lenge siden?
Ettersom firemannsboligen inntas av politi og presse blir det vanskeligere og vanskeligere for naboene å holde hemmeligheter og ugjerninger skjult for hverandre. Drapet på Jørgen angår dem alle, ikke minst Rikke, og i takt med at etterforskningen skrider frem konfronteres hun med hvor lite hun egentlig vet om dem som lever vegg i vegg med henne.
Rikke er en spesiell person, for selv om hun har mann og to barn, så er hun mest opptatt av seg selv. Hun behandler fireåringen Lukas som en baby, og trettenåringen Emma som et monster, hun ikke forstår seg på. Mannen er en skjønning, som ikke aner at hun har innledet et forhold til naboen, og selv om jeg kan forstå Rikke, så er hjertet mitt hos Åsmund.
Historien som utspiller seg nærmer seg langt om lenge, noe spennende. Alle naboene går hverandre på nervene, der de legger øret til veggen, og prøver å få med seg hva som skjer hos de andre. Når de i tillegg kommer over lemlestede katter, som er hengt opp i nabolaget, er det ingen som føler seg trygg.
Leseren vet hele tiden at det ikke er Rikke som er gjerningsmannen, og det blir brakt på det rene at det må være en av de andre i huset. Det får de også vite, så det er ikke rart at de går og skuler på hverandre. Hver og en blir kalt inn til avhør, og siden Rikke er desperat etter å holde sidespranget skult for sin mann, så er det egentlig her spenningen ligger, kommer hun seg ut av denne knipen uten å tape ansikt?
Handlingen byr på en god dose hverdagsproblemer, i forhold til egne og andres barn, jobbrelaterte ting, og mellommenneskelige relasjoner. Dette tar bort noe av fokus fra thrilleren, som dette tross alt skal være. Jeg leste Elskeren som en roman, og det er jeg glad for, for jeg stiller krav til en bok som selges som en psykologisk thriller, og disse kravene ble ikke tilfredsstilt hos meg, sånn som denne historien fortelles.
Alt i alt synes jeg dette er en velskrevet historie, Flood gjør det lett for leseren å følge med i handlingen, tempo er ok, med korte kapitler og små cliffhangers hist og her. Jeg leste boken i et par store jafser, og var fornøyd nok til at jeg har pushet den på flere av mine reisefeller i ferien ☺