Stanislaw Lem (1921-2006) var en polsk forfatter, essayist og futurolog. Han regnes som en av verdens fremste science fiction-forfattere. Han har mange utgivelser på samvittigheten, og Solaris er hans mest kjente roman, som har blitt oversatt til over 40 språk. Boken har blitt filmatisert tre ganger, blant annet av Steven Soderbergh i 2002, men filmene sies å være mye dårligere enn boken. I år er det 100 år siden Stanislaw Lem ble født, og 60 år siden Solaris kom ut første gang.
Psykologen Kris Kelvin ankommer forskningsstasjonen på Solaris og oppdager raskt at det ikke bare er den vanlige besetningen som befinner seg om bord. Stasjonen er hjemsøkt av skapninger som synes å ha opphav i besetningens minner. Kelvin blir selv konfrontert med en naturtro kopi av sin avdøde kone, Harey. Kan det være oseanet som frembringer disse såkalte «gjestene», og i så fall, hvorfor?
Kultklassikeren Solaris er en psykologisk thriller, en tragisk kjærlighetshistorie, en vitenskapssatire og en elegi over menneskets ensomhet i universet. Romanen innbyr til refleksjoner omkring menneskets plass i universet og om hvordan man kan forstå en utenomjordisk eksistens som er radikalt forskjellig fra alt vi kjenner.
I likhet med de fleste bøker som får betegnelsen "klassiker", så er Solaris en bok jeg syntes var interessant av flere grunner. Jeg har hørt Litteraturhusets forståsegpåere snakke om boken, og er imponert over deres tolkning.
Jeg skal ikke prøve meg på noen kvalifiserte uttalelser, for denne teksten er meningsmettet og byr på mye handling, observasjoner og tematikk, mellom linjene, men si noe om min leseopplevelse.
Vår hovedperson Kris Kelvin stiger i romanens begynnelse inn i kapselen som skal ta ham til vannplaneten Solaris, eller det vil si til en romsonde som befinner seg like over Solaris` overflate. På romstasjonen befinner det seg tre andre forskere, og nå skal de fire bestemme om de skal legge ned romstasjonen.
Kort fortalt så må Kelvin finne ut hva som egentlig har skjedd på Solaris. Etter hvert legger han turen inn i et bibliotek (med store tunge bøker) og i store deler av teksten blir vi satt inn i teorier fra hundre år med solarisme, oseanologi, matematikk, vår hjernes begrensinger og forholdet mellom ånd og materie. Dette er fascinerende ja, men ble en smule langdrygt i mine øyne, selv om det er interessant å høre tanker rundt menneskets forsøk på å forstå det uforståelige.
Tilbakekomsten av det fortrengte gir en god nerve i historien, når det viser seg at disse forskerne har fått besøk av hver sin dobbeltgjenger. Disse har oppstått ut fra hver enkelts tankegods og minner, og er ufattelig levende. Kelvins kone dukker opp hos ham, hun er død, men fremstår som et levende menneske, som ikke er klar over opphavet sitt. Det litt underlige kjærlighetsforholdet deres, er en viktig del av handlingen, som innimellom er med på å gi teksten litt humor.
Man må ikke like sci-fi for å ha glede av denne romanen, for her settes søkelys på menneskets søken etter sannhet. Omgivelsene og teknologien blir ikke skildret med mange ord, så selv om dette er fantasi skrevet for seksti år siden, så føles det ikke utdatert.
Jeg synes det var kjekt å lese Solaris, og like kjekt å lese om boken og forfatteren. Planen er å se en filmatisering også, selv om advarslene er tydelige, boken er bedre enn filmen!
Få med deg omtalen på Artemisias Verden, med et fyldigere handlingsreferat, fun fackts og litt om forfatteren!