Leste du debutromanen til Kinnunen, Der fire veier møtes er jeg sikker på at du også leste oppfølgeren Lyset bak øynene. For to år siden kom også Skår, og jeg var like begeistret for den, som jeg var for de to andre romanene. Gjett om forventningene var høye da jeg skulle begynne på Ingen anger!?
Våren 1945 befinner fem finske kvinner seg på den finsk-norske grensen etter å ha blitt sendt tilbake fra fangeleir i Tromsø. Kvinnenes hoder er snauklipte for å markere at de blir ansett som «tyskerjenter» eller kollaboratører. Andre verdenskrig går mot slutten, og det som var akseptabelt under krigen, anses nå som en forbrytelse.
Aili, Irene, Katri, Siiri og Veera tvinges til fots gjennom et utbrent Lappland. På sine vandringer hjemover gjennom ødelagte byer og bygder blir de, i likhet med andre kvinner som har valgt som dem, stilt til doms for feiltrinnene sine under krigen. Brakt til stillhet av skam og frykten for hva som vil møte dem når de kommer hjem, finner kvinnene trøst og fellesskap i hverandre. For hvordan er det å vende hjem, vel vitende om at ingen ønsker deg tilbake?
Den tematiske rammen med tyskertøser, som vi finner i denne romanen, er velkjent for meg, så forventningene ble skrudd ned i forkant av lesingen. Etter femti siders lesning, skjønte jeg at denne romanen rommer så mye mer enn skamklippingen av disse hardt prøvede kvinnene.
Skrekken for hva som kommer til å skje med dem nå når krigen er slutt, preger begynnelsen på historien. At de bare kan bli sendt rett hjem, streifer dem ikke, så overraskelsen er stor når det er akkurat det som skjer. De blir fraktet til et hentested, og mens de sitter her finner og venter på skyss videre, skjønner de at de kommer til å bli fraktet rett i fangenskap i Finland, så fem av dem begynner å gå.
I fortsettelsen befinner de fem damene seg underveis, med Rovaniemi som første mål. Kvinnene kommer fra forskjellige steder, og er veldig forskjellig både av alder og lynne. De blir egentlig ikke kjent med hverandre, til tross for denne lange, strabasiøse vandringen, for de har ikke lyst å røpe hvorfor de dro med tyskerne da de trakk seg ut av Finland.
Vi kunne jo ikke vite, forsikret de hverandre. Hvem kunne ha tenkt seg? Ingen ville ha trodd dette. De hadde forlatt hjemmet bare fordi det i deres situasjon hadde vært mer fornuftig å dra enn å bli.
De blir tvunget til å vurdere hvilken rolle de selv hadde spilt i krigen, og den lange vandringen ga mye tid til å tenke på sin egen delaktighet. Katri som vasket kulehull på de døde i Finnmark, Siiri som maskinskrev de finske dødslistene, og alt det Veera, Aili og Irene har sett. De har ikke gjort seg skyldig i alvorlige handlinger, men arbeidet de har gjort hjalp tross alt tyskerne.
Romanen fremstår som en feministisk krigsroman, som fokuserer på de vanskelige valgene og skammen som følger med hver enkeltes livsavgjørelse. Irene er den karakteren som leder an historien, men de andre kvinnene får også stor plass. Handlingen er lett å følge, og så pass fengslende at jeg ikke hadde problemer med å sette av mye lesetid, den helgen jeg leste boken ☺