Irske Sally Rooney har gitt ut tre romaner, Samtaler med venner, Alle andre, og så kom denne, som virkelig tvang seg inn på leselisten med sine mange begeistrede omtaler. Ikke la deg skremme av den litt ungpikeaktige måten handlingen fremstilles på fra forlaget, historien byr på mer enn hjertesmerte.
Forlaget om handlingen:
Forfatteren Alice treffer Felix, som jobber på et lager. Hun inviterer ham med seg til Roma og han takker ja. I Dublin forsøker Eileen, Alices beste venninne, å komme over et brudd, men som vanlig ender det med at hun begynner å flørte med barndomsvennen Simon.
Befinner de seg i det siste opplyste rommet før mørket blir totalt? Kan de tro på fremtiden, tro på en skjønn verden?
Vi befinner oss i Irland i denne historien, en setting som ligner på England, men allikevel ikke er det. (formulert litt rart, men det klinger helt normalt inni mitt anglofile hode) Mot slutten nevnes pandemien, så vi er i nåtid, men korona får ikke noe fokus.
Romanen er skrevet på en original måte, med hyppig brevveksling mellom Alice og Eileen og en fortellerstemme som fremstår som en flue på vegen. I tredjeperson får vi vite hva de to venninnene tenker og føler, hvordan de områr seg med mennene i sitt liv, og litt av hvert annet.
Det er dette "andre" som fenger meg mest, og det er Eileen som med sin miljøbevissthet, kommer med den ene slagferdige replikken etter den andre. Hos henne får vi mange tankevekkende synspunkter på mangt og meget, alt uttalt på en måte som får meg til å trekke på smilebåndet.
Forfatteren Alice, som bor i et standsmessig hus litt for seg selv på landsbygda utenfor Dublin avtaler et møte med Felix på Tinder. Dialogen dem i mellom på dette første møtet er famlende, de måler hverandre og holder tilbake, noe som gjør det umulig for begge to, å lese den andre. Alice` fortid hører vi ikke så mye om, bare at hun nå kan leve av å skrive, og for ikke så lenge siden trakk seg tilbake, på grunn av noen litt diffuse psykiske utfordringer.
Eileen er bestevenninnen til Alice, gjennom hele romanen hører vi om intensjonene hun har om å reise og besøke Alice der hun bor. Et annet gjennomgangstema er Eileens søster Lolas bryllup, som det snakkes om hele tiden, både før og etter det er avviklet.
Eileen møter barndomsvennen Simon på kafè, og vi får en kjapp, nesten oppramsende skildring av forhistorien deres, som strekker seg tilbake til da Eileen ble født. For nabogutten Simon var som liten misunnelig på Lola, som hadde fått en lillesøster, og der starter forholdet deres. Som voksne snakker de om sosialisme vs kapitalisme, om politiske grunnprinsipper og politisk konservatisme. De er enige om at historisk sett lever vi i en krisetid, både med tanke på klimaforandringene og politikken som føres.
Jeg synes det var spennende å høre om sivilisasjonskollapsen som fant sted i 1220, den gang også på grunn av topptunge politiske strukturer og klimaforandringer! Historien gjentar seg?
Det er så mye jeg kunne skrevet om fra denne boken, den er et overflødighetshorn av forskjellige situasjoner. De fire voksne som trer frem som hovedpersoner er godt voksne (over 30), men til tross for at de er oppegående nok, så fremstår de også som naive ungdommer som tar dårlige valg, og er usikker på seg selv.
Det er Simon som får det verste grumset i personligheten min. Jeg aner ikke hvorfor jeg kritiserer ham, det er meg selv jeg burde rette kritikken mot. Hva skags voksen kvinne er det som oppfører seg sånn? Det er forferdelig. Tenksomt gravde Alice albuene ned i håndkleet. Etter et øyeblikk sa hun høyt: Du mener at du ikke liker deg selv når du er sammen med ham?
Skjønne verden hvor er du er en underholdende roman, som gir næring til refleksjonene dine, og gir deg en liten latter - jeg anbefaler den gjerne videre ☺