304 dager - ny roman fra Simon Stranger

Dette er sterke saker dere, en historie bygget på samtaler med en virkelig veteran fra Afghanistan. 304 dager er en roman, dikt og forbannet løgn, som Ibsen så klokt formulerte det, men med en sannhet i bunn som skremmer. Simon Stranger er kjent for meg fra flere romaner, så forventningene var store til årets utgivelse.

Gjennom 304 fragmenter fortelles to fortellinger: Nicholas går til krig fordi han vil være med på å gjøre verden til et bedre sted, men ender med å få livet sitt revet i småbiter. Arman er tre år gammel da Sovjet invaderer Afghanistan. Som voksen skal han slutte seg til Taliban for å beskytte landet sitt - blant annet mot norske soldater.

304 dager er en roman om krig og vennskap, kjærlighet og familie. Mest av alt handler den om kampen for å komme seg gjennom et krigstraume, og forsøke å overleve freden.

Det skal litt til å greie å skildre beveggrunnene en ung mann har, for å ta livet sitt. Det greier Stranger med glans, jeg forstår godt hvordan Nicholas har det med seg selv, og selv om det er dårlig gjort overfor moren som er glad i ham, så føler jeg fortvilelsen hans. 

Historien begynner altså etter Nicholas har vært i Afghanistan, og avsluttes 304 dager etter han avga løftet til sin mor, om å holde seg i live en stund til. Hva var det som fikk tilværelsen hans til å rakne? Når vi hører om livet i de internasjonale styrkene i Afghanistan, så kan en jo skjønne at tankene kan gå i spinn etterpå.  

Vi møter også Arman, en ung afghansk gutt, som senere skal få en betydning i Nicholas sitt liv. I vekslende kapitler hører vi om de to unge guttene, som lærer å ta i mot livets helt forskjellige utfordringer. Arman for eksempel ble som ganske ung, tvunget til å delta på steiningen av en burkakledd dame. Etterpå fortviler han:

        Arman løper ut gjennom porten igjen. Ser seg raskt om til begge sider, og nå begynner han å bli desperat. Allah, ikke la det være en av søstrene mine, tenker han, og løper bort til brønnen, der en rekke av kvinner står for å hente vann. Alle sammen tildekket av burkaer, så det er vanskelig å si hvem de er. Ikke kan han rope søsterens navn for å sjekke, heller, for det er ingen som skal vite hva hun heter. Da mister familien ære, så han må finne på noe annet.
            Mamma! roper Arman.
            Alle snur seg. Himmelblå skikkelser som vender oppmerksomheten mot ham, skjult bak gitter av tråd. Ingen av dem svarer.

Karakteroppbyggingen er god, og det er refleksjonene rundt ptsd også. Jeg likte godt å lære om krigen i Afghanistan som jeg har hørt om så lenge jeg har levd. 1978 var året revolusjonen kom til Afghanistan, og i 1983 startet krigen mot terror. Arman er syv år og må flykte fra sitt hjem i Herat. 

Vi hører om de tre anglo-afghanske krigene, fredsprisvinner Malala løftes frem, og navn på mennesker og organisasjoner vi aldri kommer til å glemme settes i sammenheng: Osama bin Laden, Al-qaida, Taliban, Det muslimske brorskap og ikke minst byen Mazar e Sharif, som sto hardt imot Taliban, helt frem til august i år.

Det går ikke an å forstå hvor disse talibanlederne tar sine forskrudde holdninger fra, men at det har gjort noe med generasjoner av muslimer, det at 70000 mennesker ble fordrevet fra Palestina i 1948, det kan jeg relatere til. Arman henviser også til hatet mot koloniherrer verden over for undertrykkingen og utarmingen de har stått for.

I tillegg til interessant kunnskap om Afghanistan, og om hvordan de norske styrkene der nede jobber, skildrer Stranger Nicholas sine traumer på en overbevisende måte. Det er ingen solskinnshistorie dette her, men en fortelling som lar leseren spille på lag, så vel med nordmannen som sloss for livet hjemme og med afghaneren som har helt andre utfordringer i livet sitt.

Simon Stranger har igjen skrevet en roman som holder leseren fast til boksidene. Den er glimrende komponert og engasjerende til tusen - jeg anbefaler den høylytt videre ☺

Jeg har tidligere omtalt disse bøkene av Stranger: Mnem, Det som en gang var jord, De som ikke finnes og Leksikon om lys og mørke