Simone de Beauvoir (1908-1986) var en fransk filosof og forfatter. Hun var eksistensialist og feminist, og politisk aktiv. I flere av bøkene sine bygger hun handlingen rundt sin egen utvikling som kvinne, tenker og politisk aktør. Det fungerte der, og det fungerer godt i denne romanen også.
Forlaget om handlingen:
Kortromanen Misforståelse i Moskva ble skrevet i 1966–67 og var i utgangspunktet tenkt som en del av novellesamlingen La Femme Rompue («Den ødelagte kvinnen»). Men Beauvoir ombestemte seg og byttet ut teksten med en annen. Kortromanen ble dermed først utgitt på fransk i bokform i 2013.
Misforståelse i Moskva er beretningen om et middelaldrende ektepar i krise, som reiser til Moskva. Paret har mot stridende forventninger både til hverandre og til livet som ligger foran dem. I likhet med novellene i La Femme Rompue, er omdreiningspunktet en kvinne som er desillusjonert i ekteskapet og i hverdagen. Her slipper også Beauvoir mannens synsvinkel til, slik at teksten pendler mellom kvinnens og mannens virkelighetsforståelse.
Simone de Beauvoir gjorde, sammen med sin mann flere reiser til Sovjetunionen i perioden 1962 - 1966. Hun var rundt 60 år da hun skrev denne kortromanen, og det er også Nicole, en av to hovedpersoner, i Misforståelse i Moskva.
Det er spennende å lese romaner hvor en så interessant forfatters liv kan anes mellom linjene. Temaet som forfølges er alderdom, og hun skildrer nydelig en sørgmodig forferdelse over å ha blitt gammel.
Nicoles mann Andrè har vært gift før, og har en datter Masja, som bor i Moskva. Det er henne de besøker, og nå er det tre år siden sist. Nicole reflekterer over at det forrige besøket i byen var mye mer spennende. Selv om hun konkluderer med at det var nytt den gangen, så overbeviser hun seg om at Moskva nå fremstår som kjedelig, fordi hun selv har blitt gammel.
Jo mindre hjemme hun følte seg i sin egen kropp, desto sterkere følte hun seg forpliktet til å ta seg av den.
Det er så sant som det er sagt, og gjennom flere sånne hverdagslige observasjoner, blir vi kjent med to mennesker som ikke synes det er spesielt lett å bli gammel. Begge to har fortellerstemme, så leseren vet etter hvert bedre enn de to, at de faktisk går rundt å grunner over de samme tingene.
Andrè føler seg mindre oppvakt, og ergrer seg over at han ikke har drevet det til noe her i livet. Han savner det heftige og inderlige han opplevde tidligere i livet, og forakter sin egen uvirksomhet, uten at han greier å gjøre noe med det.
Jeg nærmet meg faretruende slutten på historien, og begynte å lure på om jeg har gått glipp av denne misforståelsen som bokens tittel indikerer. Historien frem til nå ha vært reflektert og fin, men ikke noe å hive hatten i luften av. Så skjer det, endelig, og skal si pulsen min økte.
Hva nå? tenkte hun matt mens hun gikk tilbake til hotellet. Ingen utvei. De ville fortsette å leve sammen, hun kom til å fortrenge bebreidelsene sine; mengder av par vegeterer slik, i resignasjon og på akkord med seg selv. I ensomhet. Jeg er alene. Ved Andrès side er jeg alene. Innse det.
De siste sidene river skikkelig i hjerterota, kanskje ikke hvis du er tjue, men som en femtifireåring som greier å kjenne seg igjen i de første tegnene på alderdom, så er det de opplever hjerteskjærende.
Misforståelse i Moskva er usentimental og dypt personlig. Her får vi gjenkjennelige observasjoner, samtidig som Beauvoir setter ord på fornemmelser en gjerne ikke har uttalt for seg selv enda. Historien er glimrende ført i pennen, med en språkføring og skriveteknikk jeg liker. - Boken anbefales på det varmeste!
Jeg har tidligere blogget om: Mandarinene, De uadskillelige og Det annet kjønn