Per Petterson er 68 år gammel, og skal nå flytte fra huset som har vært hjemmet hans i 28 år. I dagboksform følger vi ham i denne tiden, hvor han skildrer sin egen tilstedeværelse i livet. Er du klar for å besøke en (ikke så veldig) gammel mann, og høre ham reflektere over livets mange hendelser? Jeg var det, og har kost meg med boken,.
Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år.
Med storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.
Mitt Abruzzo er en mollstemt tekst som strekker seg over et gitt tidspunkt. Når den på forhånd bestemte avslutningsdatoen nås, slutter dagboken, eller journalen som han kaller det. I løpet av de knappe seks månedene vi følger Per Petterson i hans liv, får vi høre om hverdagslivets sorger og gleder, på den lille gården deres i Øvre Dalsroa. Det er kona som driver gården, mens han skriver bøker, men væren, som også må isoleres fra de andre, er hans ansvar, og væren og isolasjon blir et gjennomgangstema.
Tankene hans tar oss med tilbake til røttene, til barndommen og lillebroren Odd som døde tidlig. Jeepen som er på verksted og snøen som skal måkes vekk, går igjen. Hvert kapittel starter med dato, en liten værvarsel, noen ord om hvordan søvnen har vært, og så skildres dagens gjøremål, eller planen for dagen.
I løpet av samværet med Per (ja, for det føles som om jeg er sammen med ham) hører vi mye om hans skriving og om det han leser. Vi hører om forlagsbransjen og bokbransjen, sånt er spennende lesning for en bokorm som meg.
Han tenker heldigvis også på andre ting, regulering av strømpriser for eksempel, om foretaksmodellen og utenrikspolitikk. Klassebakgrunnen hans kommer tydelig frem, han er en stolt arbeider som, til tross for yrket sitt, er stolt av å være antiakademisk.
Hva er det som definerer livet ditt? Ja, han kan spørre den godeste Per Petterson, om jeg ikke klarer svare, så fikk han meg i alle fall til å tenke.
Denne teksten er skrevet i korthogde setninger, han har forbudt seg selv å redigere, så det føles naturlig når de samme tankene kommer tilbake, igjen og igjen. Han snakker om Under høststjernen av Hamsun, og jeg som har hans samlede, skrev raskt opp boken på leselisten. At John Fontes Ask the dust skal være en sammensmelting av Pan og Sult, pirret også min nysgjerrighet, så denne boken kommer til å sette spor i min leseliste.
Per Petterson byr på seg selv i denne boken, noe som hører med i en dagbok. Vi hører om medisinske utfordringer, alderdomsplager, hans adhd som betyr mye rastløshet og forvirring som tilskrives alder, tror jeg. Det er mange tema han i denne journalen vender tilbake til, gjentatte ganger, noe som samler og binder historien sammen. Han har skrevet en bok om isolasjon under koronaepidemien, og det er litt gøy å lese om en så samlende opplevelse, som det korona har vært for oss alle, selv om isolasjonsbegrepet her utvides til andre aspekter av livet.
Det er tydelig at boken har engasjert meg, både hans tanker om alderdomsutfordringer og ting som har med litteratur å gjøre, men litt lang ble den. Det er uvant å lese en bok uten hode og hale, det begynner rett på og slutter like brått. Hans forhold til Scandinavian Star-ulykken går som en rød tråd gjennom boken, og forklares på et vis mot slutten. Jeg koste meg med boken, og vil nå fylle igjen hullene i min Per Petterson-leseliste ☺
Litt sjokkert oppdaget jeg nå at jeg ikke finner spor etter å ha lest Ut å stjæle hester, som vel er den romanen Petterson er best kjent for. De to siste bøkene hans, Jeg nekter og Menn i min situasjon har jeg derimot lest, og nå er hesteboken også på leselisten. (Jeg begynte å lytte, og jeg gjenkjente historien med en gang. Kanskje jeg har lest den før bloggen og før Bokelskere, den kom tross alt ut i 2003)
Les gjerne Norli sin flotte tekst om tilblivelsen av Mitt Abruzzo
Forlag: Oktober