Annie Ernaux anses å være en av Frankrikes største forfattere. Det er ikke så lenge siden hun slo gjennom i Norge, men nå har mange av titlene hennes blitt oversatt til norsk. Sommeren 58 er hennes siste utgivelse på fransk, en roman jeg leste etter En lidenskap, og Hendelsen som jeg likte veldig godt.
I Sommeren 58 dykker Annie Ernaux ned i minnene fra sin første natt med en mann – en natt som ikke betydde stort for ham, men som betydde alt for henne. Denne første seksuelle erfaringen satte seg som et voldsomt sjokk i kroppen hennes og ble på mange måter kilden til hele hennes skrivende liv.
Med utgangspunkt i fotografier, minner og brev forsøker Ernaux å skrive fram den unge kvinnen hun var. Seksti år senere kjenner hun fremdeles skammen, selvforakten og sviket på kroppen.
Men med et helt liv som skrivende kvinne bak seg kan hun se erfaringen i et nytt og kanskje forsonende lys.
Annie Ernaux har en helt spesiell skrivestil. I etterordet kaller oversetter Per Buvik sjangeren for "autofiksjon". Det betyr at handlingen består av reelle mennesker og hendelser. I godt over tjue bøker har Ernaux brukt sin egen historie som omdreiningspunkt i romanene sine, og det funker til tusen.
Det handler kort fortalt om hvem det er som er herre over ditt liv, er det deg selv, eller har andres innflytelse gjort noe med hvordan du lever livet ditt? Ernaux er godt voksen, og hun rydder og sorterer minner for å forstå sin egen atferd, den gang hun var en ung voksen.
Vi ser tilbake til året 1958, da hun som 17 åring løsrev seg fra sin strengt katolske oppdragelse, på en religiøs internatskole. Hun kunne bare kristne sanger og ble forvirret av kjønnsblandingen, da hun denne sommeren fikk jobb som aktivitetsleder på en feriekoloni.
Det er på en av de første kveldene hun blir snakket til av sjefslederen, som like etter blir hennes overgrepsmann. Den naive jenta, skjønte ikke de sosiale kodene, lot seg viljeløst lede, og samarbeidet for at han skulle bli ferdig med sin aggressive seksuelle tilnærming.
I denne scenen opplever hun skyld og skam, og ikke minst skuffelse. Er det virkelig sånn sex er? hun hadde ikke peiling, men skammer seg fordi han fomler, og hun føler det er hennes feil at han ikke får det til.
Som leser tenkte jeg, at det gikk jo bra, hun kom seg ut derfra som jomfru, det er da noe. Det som forfatteren drøfter i denne boken, er hvilke konsekvenser denne hendelsen hadde for henne videre, i dagene etterpå, og senere livet. Siste halvdel av boken skildrer godt forvirringen hun opplevde, avvisningen fra ugjerningsmannen, men også mobbingen de andre utsatte henne for.
Annie Ernaux skriver med et språk som går rett til kjernen av følelsene våre. Når hun sier om ugjerningsmannens vakre kjæreste, "hun er, jeg er ikke" sier det mye om hva dennes utstråling gjør med den usikre Annie. Hun veksler mellom å omtale seg selv i tredjeperson, og førsteperson. Dette forklarer hun grunnen for i begynnelsen av boken, og det føles helt naturlig.
Måten boken er bygget opp på er genial, vi har hele tiden den aldrende Ernaux i bakhodet, og vi får ta del i skriveprosessen. De refleksjonene hun gjør seg rundt livet, formingen av sin egen personlighet, og hva denne voldtekten gjorde med henne, er glimrende lesning.
Hun snakker om gruppetilhørighetens euforiske glede:
Mer enn at hennes lykke var reell, er det bevisstheten om at hennes lykke var reell, som for meg er hevet over all tvil; bevisstheten er nødvendig ifølge et sitat skrevet ned i den røde notisboken: Det finnes ingen annen virkelig lykke enn den man blir seg bevisst når man nyter den.
Romanen beveger seg forbi 1958, og vi hører om hvordan det gikk med Annie etterpå. Om ambisjoner og mangel på utholdenhet når det gjelder utdannelse. Kanskje det skyldes uro og forvirring forårsaket av voldtekten, at hun slet med å elske seg selv, er i alle fall helt sikkert.
Jeg likte denne romanen veldig godt, og gleder meg over at jeg har rykket frem i køen på biblioteket på Far/En kvinne. Det var Marianne i Ebokhylla mi som fristet med sin begeistrede omtale av boken, les gjerne den!