Svalbardnotatene av Benedicte Meyer Kroneberg

For drøye to år siden leste jeg min første roman av Kroneberg. Ikke bli borte het den, og i omtalen av boken skrev jeg faktisk, at jeg følte at jeg hadde gått glipp av noe, siden jeg ikke hadde lest noen av de andre romanene hennes. Vips har det gått to år, jeg har ikke fulgt opp den tanken, men nå kommer hun ut med en ny roman, som er like fengslende.

Vi følger Birgittes møte med et Svalbard som står midt oppi store endringer. Gradvis tvinges hun også selv til å ta et nødvendig oppgjør med fortiden for å finne ut hvor veien skal gå videre. 
Med sine sterke skildringer av mellommenneskelige relasjoner og storslått natur er Svalbardnotatene en vakker roman om erindring og historie, og ikke minst ansvar, både individuelt og kollektivt.

Svalbardnotatene fortelles fra flere perspektiv, i nåtid er Birgitte en voksen dame med mann og en tenåringsdatter. Hun beskriver sin mann som grunnfjell, i forhold til seg selv, som bare er porøse avleiringer. 

Tilbudet om å stille ut kunsten sin i Longyearbyen takker hun ja til, så hun forlater sin demente mor og resten av familien, og reiser opp dit.

Demensen som viser seg hos Åsa er et gjennomgangstema som det var fint å lese om. Utfordringen er skildret med respekt, og usikkerheten som datteren føler rundt morens forvirring, føles troverdig på en hjerteskjærende måte. Når dagens demens blir speilet opp mot ungdommens depresjon, går vi dypt inn i en problematikk, det er interessant å lese om.

Vi ser Birgittes tidlige barneår gjennom moren Åsas øyne, mens det er Birgitte som skildrer den aldrende moren sin. Vi hører om morens bakgrunn og hvordan hun og mannen traff hverandre. Her ligger det en overraskelse som også setter et fint merke på boka.

Store deler av romanen har sin handling i Birgittes opphold på Svalbard som barn, et år med skjebnesvangre hendelser i familien, som fremdeles preger henne som voksen. Dette er et barns blikk på de voksnes oppførsel, som gir en innsikt som alle voksne skulle vært i besittelse av før de får barn.

Rammen rundt historien er øya Svalbard. Karakterene i romanen har etter flere opphold her, sterke bånd til dette stedet, og det er skildringer fra disse periodene som gir oss det nyanserte bildet av stedet, som vi får i denne historien. Flora og fauna, lys og mørke, de store flatene og uendeligheten som tankene reflekterer over. Det er interessant å lese om geologien, men også hvordan det øde, og veldig spesielle stedet preger menneskene som bor her.

Vi får også høre litt om hva menneskene av i dag er opptatt av, fine refleksjoner rundt Sveagruven som skal nedlegges, og ikke minst om skredet i 2015, som fremdeles er et åpent sår, i vegetasjonen og i menneskesinnet. Denne delen tok pusten fra meg da jeg leste, jeg måtte stoppe opp, og lese høyt for gubben, for han lurte på hva jeg leste, da han så på ansiktet mitt at det var noe som gjorde inntrykk: 

                    
                    Hun lå og sov da telefonen varslet henne: Hun måtte komme. Hun løp gjennom byen, det var så stille. Alt var helt mørkt. Folk med spader kom løpende fra alle kanter. De begynte bre å grave ved et av de sammenraste husene uten egentlig å vite hvor de skulle grave, hvem de lette etter, for det var rett før jul og ingen hadde oversikt over hvem som var hjemme, hvem som var bortreist. Alt var kaotisk.

I fortsettelsen hører vi om hvordan de ubevisst søker sammen for å bearbeide opplevelsen, for å hjelpe hverandre å huske, et av mange mesterlige dypdykk inn i menneskesinnet, som gjorde inntrykk.

Skulle kunsttemaet være grunnen til at du styrer unna, så ikke tenkt på det, den handlingstråden er ikke påtrengende. Her er det mellommenneskelige relasjoner som gjelder, hvordan små øyeblikk kan bety mye, i nåtid og senere, og hvordan vi tolker andre mennesker. Romanen er handlingsdrevet og glidende skift av synsvinkel gjør dette til lettlest og interessant lesning. Igjen mesterlig fortellerkunst fra Benedicte Meyer Kroneberg, romanen anbefales på det varmeste ☺