På bloggen Ebokhyllami leste jeg en flott omtale om romanen Hun reiste alene. Siden det er den andre romanen til Mari Ann Augestad, heiv jeg meg rundt og leste debutromanen hennes først. (Mariannes omtale). Jeg har stilt meg i kø for bok nummer to, for denne type roman liker jeg veldig godt.
Maria har begynt å se seg tilbake. Hun ser på valg hun har tatt og undrer seg over hvordan små og store hendelser i livet hennes ble slik de ble. Særlig når det kommer til kjærligheten ser hun seg tilbake, for å gruble og reflektere over hvorfor hun valgte og handlet som hun gjorde.
Hennes elskede som hun aldri fikk, erstatteren som hun fikk og studenten på Skillebekk som ble far til hennes barn. Maria finner faktisk ut ganske mye, om hvordan livet hennes henger sammen, om de valgene hun tok og hvorfor livet ble slik det ble. Ikke minst ser hun tydeligere de kvinnene som gikk foran henne, den strenge mormoren og den velmente moren, og hva er det for slags arvegods hun har fra sine formødre, som flyter gjennom årene og refleksjonene hennes.
Maria er oppkalt etter sin strenge mormor, overhode og familiens alibi. Nå har hun passert femti og begynt å se seg tilbake, for å danne seg et bilde av hvorfor hun, eller livet, ble som det ble.
Romanen er bygget opp av to perspektiver, den middelaldrende damen som fremdeles har kontakt med sin elskede, og hennes eget liv fra barndommen og fremover, skildret i lys av mormoren og morens innflytelse.
Jeg forstår at jeg trigger områder i hjernen min nå som jeg bør holde meg unna. Det er verken sunt eller særlig fornuftig, men skal jeg finne ut av hvordan jeg vil være som en eldre kvinne, må det luftes. Det er tid for rengjøring, en ny vår er tross alt i vente.
Hva gjør egentlig vi mennesker for å beskytte oss selv? trygge rutiner, en varm dusj om morgenen som tiner opp stivhet, beroligende småprat over kaffekoppen. Det duger det, men det tryggeste må vel være å kjenne historien sin, og det er akkurat det Maria går i gang med, for sin egen del, og for datteren.
Refleksjonene vi får i denne romanen er verdt å ta med seg, også for dem som ikke befinner seg i Marias situasjon. Det er vel ikke før våre egne barn vokser opp og flytter hjemmefra, at vi tenker over hvordan egne foreldre har det.
Teksten er til tider ganske så morsom, med slagferdige kommentarer og betraktninger litt utenom det vanlige. Karakteroppbyggingen er fantastisk, jeg ser denne fule mormoren for meg, og moren til Maria som reiser seg ut av sorgen og får livslysten tilbake.
Romanen er kort, men rommer mye. Med 165 luftige sider leste jeg den på en kveld, det var en god "pausebok" før jeg fortsetter med mursteinen jeg har holdt på med en stund.