I 2014 leste jeg romanen Mørke gener og var begeistret. To år etter gjorde novellesamlingen Alle mine demoner, meg like begeistret, hva er det med denne forfatteren som får det til å sitre i meg? Forventningene var store til årets utgivelse....
Adrian Svane har bygget opp et suksessrikt eiendomsfirma i Bærum og er familiens patriark. Etter en storstilt feiring av sin 70-årsdag drar han av gårde på den årvisse fjellturen med sin gode venn og forretningspartner Tim Vernon.
Men så hører ikke familien mer fra Adrian, og letemannskap blir sendt ut. Tim Vernon blir funnet drept og stygt skamfert i en steinur like ved, og hytta der de oppholdt seg, er blitt rasert innvendig. Adrian selv er sporløst forsvunnet, og familien utsettes for skremmende trusler.
Mens letingen pågår, forsøker sønnen Jonathan å grave i farens fortid i håp om å forstå hva som har skjedd. Han oppdager snart at hans vitale, tilstedeværende far ikke var den personen han utga seg for å være.
Det finnes mørke hendelser i farens fortid. Jonathans verden vakler, oppdagelsene han gjør, tvinger ham til å stille spørsmål også om seg selv – hvor han kommer fra og hvem han egentlig er.
Jeg elsker når jeg får tilfredsstilt forventningene mine, i alle fall når jeg håper på kriblende grøss, og får det. Frobenius greier det kunststykke å fange oppmerksomheten min, først i prologen og siden gjennom det som kommer frem på hagefesten, som utgjør åpningsscenen.
Som leser opplever jeg å kjenne ilinger av forventning, samtidig som sjargongen til familien Svane morer meg kostelig. Det er egentlig ikke så mye å le av i handlingen, men måten de henvender seg til hverandre på, får meg allikevel til å le:
En skygge faller over Jonathan, og han snur seg og ser storebroren, Bendik, som lener seg over ham med to sjampanjeglass i hendene og en halvrøkt sigar i munnviken.
Bendik ser bekymret på ham.
Hertug von Svane! Hva fanden skjer, unge, råtne eple?
Har du ikke begynt å drikke ennå? Du er en skam for familien.
Familien Svane er preget av løssluppen munterhet på utsiden, mens de alle bærer på et mørke, som siver frem. Ella er jenta i trekløveret til pappa Adrian, og den som har beina på bakken, og en viktig rolle i familiebedriften. Bendik har et rusproblem, mens hovedpersonen vår Jonathan har brutt med familietradisjonen og arbeider som journalist.
Det skjer uforklarlige ting i løpet av denne historien, som kanskje kan forklares gjennom Jonathans kraftige migreneanfall. Så skjer det som ikke skal skje, han blir anklaget i forsvinningssaken til sin far. Igjen og igjen må han inn til avhør for å forklare seg om dette, og flere andre ting som skjer senere.
Svanesang er glimrende komponert, karakteroppbyggingen er effektiv, for veldig raskt ser jeg persongalleriet for meg. Dynamikken i familien Svane er noe helt for seg selv, arv og miljø er et tema som drøftes, mens det er hevn som står frem som den tydelige tematikken.
Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en roman, som fikk meg til å sitte ytterst på stolen å lese. Jeg satt igjen med noen spørsmål da boken var slutt, og kunne nok ønske meg svar på disse, men alt i alt var dette en praktfull leseopplevelse ☺