Nytt år og ny lesesirkel, hurra for Elida som holder oss gående, så vi får lest flest mulig bøker fra "bibelen"1001 bøker du må lese før du dør. Kategorien for juli er: en bok med mer enn 500 sider, og siden jeg har latt meg inspirere av Elidas ønske om å lese Nobelprisvinnere, valgte jeg Günter Grass som mottok Nobelprisen i 1999. (Januarboken kommer senere i måneden)
Her tar Grass for seg Tysklands historie gjennom det tyvende århundre, som han gjenforteller med til dels burleske innslag.
Slik skildres for eksempel rasetenkningen under nasjonalsosialismen gjennom stamtavlen til Adolf Hitlers hund. Avkommet efter hunden danner en rød tråd gjennom fortellingen. Hundeår har en sammensatt, lagvis fortellerteknikk og varierende språknivåer. Romanen er inndelt i tre bind, som dekker henholdsvis Første verdenskrig til mellomkrigstiden, overgangen til Det tredje rike og efterkrigstiden frem til det økonomiske oppsvinget, på 50- og 60-tallet.
Da jeg på nyttårsaften satte i gang å lese denne boken, husket jeg hvordan det var å lese Blikktrommen. Günter Grass bruker mange ord i sine skildringer, og sidene i Hundeår er like tettpakket med små bokstaver som de var i den forrige boken.
Boken er handlingsmettet til tusen, selv om det er flere røde tråder å holde fast i, flyter historien jevnt fra den ene scenen til den andre. Og flyter gjør det, ser jeg bort i fra morgenøkten hvor jeg strever med å fokusere på de små bokstavene, så går lesingen greit. Boken er delt inn i tre deler, som hver fremstår som veldig forskjellig fra de andre.
Del en er kortest, og består av 33 kapitler som benevnes "Første morgenskift Andre morgenskift etc.". Elven Weichsel skildres inngående med alt som flyter i den, fergen som krysser over, dens sandbanker og diker, stormstiger og vindmøllene langs bredden. Vi blir også kjent med kompisene Eduard Amsel og Walter Matern, og gjennom skildringer av det de driver med, skrives livet på landsbygda frem. Her er mange stedsnavn, og jeg må innrømme at jeg var litt forvirret da jeg leste, er vi i Tyskland, i nærheten av Nederland kanskje, eller på grensen til Polen?
Vi hører om forholdet mellom protestanter og katolikker, og at mor til Amsel på sitt dødsleie, innrømmet at faren hans var en omskåret. På denne måten får vi høre om det gjeldende synet de har på jøder. Amsels produksjon av fugleskremsler starter i denne første boken, og blir en rød tråd som tas opp igjen på slutten.
Hunden Senta som blir paret med Pluto og får seks valper, er også et tema vi følger gjennom hele boken. En av valpene til Senta, Harras, blir far til Prins som er den som foræres til Der Fürer og blir hans favoritthund.
Del to fremstår i begynnelsen, som en lang rekke brev. Kapitlene begynner med "Kjære kusine Tulla", men teksten skildrer hennes oppvekst, i samme hus som fetteren Harry Liebenau, som også er forfatteren av brevene. Det er fengslende å lese om naboens adoptivdatter Jenny, som ikke fikk gå ut av barnevognen før hun var seks år. Hun var trillende fet og spiste godterier hele dagen. Artig og fornøyelig lesning, nå når romanen fremdeles er "forståelig"å lese.
Etter hver har Hitler kommet til makten, heller med tilfeldige referanser, enn med tydelige skildringer, hører vi om hitlerguttenes båt med svart vimpel, og at en gutt fikk en hitlerjugenduniform i gave.
Mot slutten av denne delen blir teksten mer og mer uforståelig, min konsentrasjon ble satt på prøve, for nå ble det oppramsing av haugevis av egennavn, uten at disse har noen betydning. Det er slutt på "kjære Tulla", for i resten av del to heter kapitlene "Det var en gang..." - en pike som het Tulla, - en kommandersersjant, - en luftvernsoldat, - en fetter, - en by.
Del to slutter sånn:
Alle vil glemme knokkelbergene og massegravene, flaggstenger og partibøker, skyld og gjeld.
Det var en gang en hund
som forlot sin herre og la en lang vei bak seg. Bare kaniner rynker på nesen, men ingen som kan lese, skal tro at hunden ikke nådde frem.
Tidlig, klokken fire fem og førr, den åttende mai nitten hundre og fem og førr svømte den nesten usett over Elben ovenfor Magdeburg og prøvde å finne en ny herre på vestsiden av floden.
Del tre består av 103 materniader. Før jeg begynte på denne delen, lurte jeg fælt på hva en materniade er for noe, men siden det er Walter Matern det handler om, så antar jeg at ordet kommer herfra. Matern, hvit i blikket skraper en tom blikkboks med en teskje. Boksen er fylt med luft og Materns frihetsberøvelse har påført ham leirpsykose. Matlaging betyr utvelgelse, hvilke næringsmidler koker lengst, gryn eller piggtråd? Det er fragmentert, og hodet til leseren får mye å jobbe med, av disse små snuttene.
I den siste delen av boken, blir handlingen mer og mer crazy. Den skildrer kanskje indirekte hva krigen har gjort med folk, de mentale følgene av påkjenningene de har vært gjennom. Matern blir avhørt og får til slutt en passerseddel, han er fri og kan begynne å pusle seg selv sammen igjen.
Mot slutten diskuteres sannhet. Matern er diskusjonsleder i et tv-selskap i Køln, hvor de sammen skal utvikle en legitim form for konstatering av sannheten. De tar i bruk erkjennelsesbriller, noe sikkert mange kunne ønske seg i etterkrigstidens Tyskland.
Den hundre og tredje, og aller nederste materniade tar oss og ham, Matern, med på en reise under jorden, og hunden Pluto er med. Her dukker også fugleskremslene opp, og ringen er på en måte sluttet. Jeg tenkte på både Dantes Inferno, Alice i Eventyrland og Nils Klims reise da jeg leste avslutningen.
Det er mye tankegods som løsrives når en leser denne boken. Den er ikke enkel, til tider langtekkelig, og den har helt sikkert mye dybde som jeg ikke har snappet opp. Da jeg leste Blikktrommen sa jeg "aldri mer Grass", men etter å ha avsluttet Hundeår, kjenner jeg på et ønske om å fullføre Danzig-trilogien, og også leste Katt og mus (selv om det er bok nummer to)
Har du lest denne trilogien?