Ildefonso Falcones har tidligere gitt oss flotte skildringer fra Barcelona. Forfatteren kommer selv fra Barcelona, han er jurist og gjorde en brakdebut i 2006, da Havets katedral kom ut. Norsk utgave kom to år senere, og fikk meg til å ta hele familien med til Barcelona for å se Santa Maria del Mar.
Barcelona, 1901. Kontrasten mellom rik og fattig er stor, og de politiske spenningene ulmer i byens gater. Arbeiderbevegelsen er i vekst, og den konservative katolske overklassen gjør seg klar til kamp.
Kunstneren Dalmau Salas er fanget mellom to verdener. Han er født og oppvokst blant Barcelonas stolte håndverkere, mens hans store kjærlighet, Emma, er sterkt engasjert i arbeiderbevegelsen. I takt med at Dalmaus kunstneriske virke når nye høyder, begynner hans politiske overbevisninger og kjærlighet til Emma å vakle. Kan Dalmau fortsette å formidle de de fattiges elendige kår gjennom kunsten sin, når han selv lever det søte liv? For å finne seg selv, må han avgjøre hva som er viktigst for ham, både som mann og som kunstner.
Hvis du tror dette er en roman som skildrer besteborgernes liv i sus og dus, så tar du feil. Dalmau jobber som tegner på flisefabrikken til Don Manuel Bello. Han blir behandlet fint for mesteren har sett potensialet i ham. Bello har gjort seg så avhengig av ham, så da Dalmau ble innkalt til militærtjeneste, betalte Bello en stor sum for at han skulle slippe unna, noe som skal komme til å forfølge Dalmau, og ikke minst hans mor, lenge.
Kjæresten Emma er en suveren kokke, hun har fast jobb på et kjøkken. Sammen med venninnen Montseratt, som også er søsteren til Dalmau, demonstrerer de ofte og høylytt for at de fattige skal få et bedre og mer rettferdig liv. Arbeiderbevegelsen krever skille mellom kirke og stat, de republikanske lederne blir mer og mer aktiv, og de er ikke alltid like flink å ta vare på sine egne.
Når Montseratt blir fengslet, betaler Dalmau med sin frihet for at hun skal slippe ut. Emma må også ofre seg, så når Montseratt slipper ut av fengsel, og hører hva de har gjort for å få dette til, ryker vennskapet med dem begge.
Romanen tar for seg de første ti årene av 1900-tallet. Vi er inne i den industrielle revolusjonen, som var preget av begrenset frihet og dyp fattigdom. Byen har smale middelalderske brosteinsgater, markeder og spisesteder, i tillegg til åpen kloakk, garverier som stinker, hønsehold og småindustri. Skildringene av slummen, stanken, nøden, urensligheten og sulten er mange og hjerteskjærende.
Montseratt og Emma er de som fører kampen, og til dels også søskenparets mor Josefa. Det er en kamp for frihet for alle, men også en kvinnekamp. Kvinnenes handlingsrom er utrolig snevert, og urettferdigheten som utspiller seg i flere av scenene, skjærer meg i hjertet.
Kunsten som preger det Barcelona vi kjenner i dag, er den vakre art-nouveau stilen. Keramikk og flisproduksjon var stort på begynnelsen av 1900-tallet, og med arkitekten Antoni Gaudi som foregangsmann, ble stilen hvor mosaikk blir brukt anerkjent. Falcones har plassert en av sine hovedpersoner i denne boken, i dette miljøet. Dalmau er dyktig til å male på fliser, og på egenhånd maler han også større ting. Vi ser gjennom hans øyne det som skjer i kunstnermiljøet i Barcelona, men han selv er holdt borte og nede av sin mester Don Manuel.
Sjelemaleren er bygget rundt de faktiske omstendighetene slik de var i 1900, med Lerroux som agitator for å hisse opp massene. Vi får mye informasjon på en gang her, og jeg måtte bruke tid på å slå opp ord og hendelser, og diskutere forskjellige ting med gemalen, for å skjønne mest mulig av tidsånden.
Dette er først og fremst en roman, en medrivende og spennende historie, som river godt i hjerterota. Den kunne med hell vært kortet ned med hundre sider, for enkelte av sekvensene ble strekt i lengste laget. Romanen er handlingsdrevet, det skjer mye hele tiden, og det er tydelig at forfatteren er oppsatt på at leseren skal forstå samtiden og politikken som har vært med å skape det Spania vi kjenner i dag.
En av mine aller første bokomtaler, da bloggen var helt ny var av Havets katedral. Senere leste jeg Fatimas hånd, Barfotdronningen og Jordens arvinger - Sjelemaleren står for meg som like fantastisk som Havets katedral, så denne anbefaler jeg gjerne videre ☺