Runar Tjelta er et nytt forfatterbekjentskap for meg. Han debuterte i 2019 med romanen I hodet, i hagen, med hagle, og følger altså i år opp med Mono sapiens, som ved første øyekast kan se ut til å bygge på den samme tematikken. Jeg likte godt årets roman, som kom ut denne uken, så jeg plukker gjerne med meg debutromanen hans hjem fra biblioteket neste gang.
Om ensomhet i åpent landskap.
Geir har ingen venner i byen. Har aldri hatt det, egentlig. Han jobber, drar hjem, spiser, sover og gjentar. Når han ikke får sove, går han ut i Oslo-natten og klatrer i heisekraner.
En slik natt ringer barndomsvennen – den eneste kameraten han har – torpedoen Morten. Han vil vekk fra vold og amfetaminsalg på Jæren, og trenger et sted å bo. Geirs monotoni blir brutt, men kan Morten redde ham fra ensomheten?
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2022
Sider: 177
Kilde: PDF fra forlaget
Åpningsscenene i Mono sapiens fikk meg til å le, selv om selvmordstanker absolutt ikke er noe å le av. Det er en sosialt utilpass mann vi møter, som har kontroll på det tilsynelatende viktigste, jobb og leilighet.
Hans store problem er andre mennesker, så selv om han er velkommen inn i en stor og sosial gruppe kolleger, så greier han ikke å ta steget, å småprate med dem. Han bor alene i leiligheten i Oslo, men følger den samme monotone dagsrytmen hver dag. Ikke våger han å utfordre seg selv, eller finne på noe som kan åpne for mulighet til å treffe nye mennesker.
Så dukker plutselig barndomskameraten fra Stavanger opp, han får krasje på ekstrarommet hans, og fra og med nå blir livet mange hakk bedre. Den venneløse, ensomme, unge mannen på evig tankekjør, skyves i bakgrunnen, utfordret som han blir av Morten, som motiverer ham til å gjøre modige valg i livet sitt.
Handlingsforløpet slutter ikke her, for historien tar flere vendinger som byr på både dramatikk og hjerteskjærende hendelser. Her møter vi voksne menn som fikk gjennomgå litt av hvert i oppveksten, men som nå, til tross for dette, er reflekterte mennesker, som tar seg av hverandre.
Men det er ikke musklene som er det nifse med Moren nå, det er blikket. Han har blikket til et barn som gjennom hele oppveksten fikk juling av han som skulle ha passet på ham, uten å kunne hindre det. Som til slutt ble stor nok til å slå tilbake. Som siden den gang alltid har sørget for å være tung nok til at ingen kan ta ham eller folk han regner som sine. Som har klippet av folks fingre med sløve hageredskaper for å statuere eksempler.
Det er vont å lese om mennesker som ikke greier å ta vare på seg selv. Vi har godt av å vite at vi har folk rundt oss i samfunnet som tilsynelatende ser helt "oppegående" ut, men som ikke kommer seg forbi hindre, som andre gjerne ville blåst en lang marsj i.
Alle trenger noen i livet sitt, som ser sårbarheten vår og som kan være med å lindre uroen. Mono sapiens berørte mitt innerste. Helt uten oppkonstruerte fraser eller overtydelige betraktninger, greide Runar Tjelta å formidle budskapet sitt, som er antydet, men absolutt ikke trukket ned over hodet på leseren.