De fleste av oss har lest noe, eller mye av, det Anne Holt har skrevet. Det ellevte manus er den ellevte boken i serien med Hanne Wilhelmsen, hun er nå pensjonert, men de små grå har ikke meldt seg ut. Dette ble et kjekt gjensyn med henne, og ikke minst forfatterens morsomme skrivestil.
En pandemi har slått inn over verden. Hanne Wilhelmsen, for lengst pensjonert fra politiet, har levd i indre eksil i leiligheten sin i en årrekke. Da Norge stenges ned, opplever hun endelig å ta den folketomme byen sin tilbake.
Politibetjent Henrik Holme sliter samtidig med et drap ingen synes å bry seg nevneverdig med. En kvinne er funnet naken i bagasjerommet på en tilfeldig bil. Kroppen er intakt, bortsett fra at ansiktet er knust. Ingen har meldt henne savnet. Ingen vet hvem hun er. Han må ty til sin gamle mentor Hanne Wilhelmsen for hjelp.
Fra et trangt hjemmekontor må den ferske redaktøren Ebba Braut jakte på et svært verdifullt, forsvunnet manus fra en av forlagets bestselgende forfattere.
Hun må også tvinge seg på Hanne Wilhelmsen, som nettopp har levert sin første kriminalroman uten å være videre interessert i å bli redigert.
Det er litt av et plott Holt har snekret sammen denne gangen, vi følger så mye som fire hovedpersoner. Leseren kan nok ane noe om hva og hvordan det henger sammen, men jeg så ikke løsningen før helt mot slutten. Det jeg opplevde gjennom hele boken var engasjement, selv om det egentlig ikke er spennende, så var jeg oppriktig nysgjerrig på hvordan det hele hang sammen, og slukte de siste to hundre sidene i ett jafs.
Vi befinner oss i mars 2020, Hanne Wilhelmsens kone Nefis forsvinner til Geneve for å skjøtte sin jobb i WHO, og Hanne blir alene om ansvaret for deres 16 år gamle datter Ida, som ikke synes lockdown er noe gøy. Den tidligere stjerneetterforskeren trenger noe å gjøre, så hun hiver seg rundt og vil hjelpe, både redaktøren sin Ebba og politibetjent Henrik Holme, som begge har mystiske gåter de trenger å få løst.
Forlaget som Ebba Braut har fått jobb i, skildres på en morsom måte, får inderlig ikke håpe at det finnes noen sånne der ute. Komplikasjonene ser ut til å tårne seg opp for dem, og det virker som det bare er Ebba, som vil finne ut av problemene.
Politiet får et ansiktsløst lik å hanskes med, men når sporene kjølner, er det bare Henrik Holme som ikke slipper tak i saken. Patologen Sabina Bjerke kommer til ham med underlige biologiske funn på liket, som Holme jobber videre med.
Utenfor Oslogryta møter vi en kirkegårdsgraver som arver en gammel trekiste når et sognebarn går bort. Denne Gærne-Astrid som bygda alltid har kalt henne, døde uten arvinger, og det lille huset hennes blir gjenstand for brannøvelse, når hun er trygt i jorda. Graveren synes synd i henne, og har ikke så lite dårlig samvittighet for at han ikke har gjort noe for henne da hun levde.
Denne spenningsromanen favner ganske vidt. Her diskuteres det virkelighetslitteratur, forlagsbransjen får sitt pass påskrevet, og det gjør sære forfattere også. Pandemien er med oss hele tiden, der noen romaner bare antyder denne allestedsnærværende irritasjonen, vi har levd med så lenge, gir Anne Holt full gass. Jeg må innrømme, det ble for mye av det gode, men jeg lot ikke denne uvelkomne påminnelsen om koronahverdagen, ødelegge for leseopplevelsen.
At Hanne Wilhelmsen en gang i tiden var blitt skutt, visste Ebba allerede. At hun satt i rullestol, ante hun ikke før hun innså at det var den mulige debutanten på Forlagshuset Storkhøj, som kom rullende mot henne fra venstre side. Et googlesøk hadde ikke gjort Ebba særlig mye klokere, den tidligere politikvinnen nådde åpenbart høydepunktet av sin karriere i internetts spede barndom.
- Ebba Braut? spurte Hanne Wilhelmsen og stanset stolen.
Ebba smilte, og håpte at det syntes i halvmørket. Hun reiste seg og gikk mot den andre med utstrakt hånd.
- Det der er forbudt nå, sa den lamme kvinnen kort, rullet en halvmeter bakover igjen og låste hjulene.
Som nevnt, jeg lot drittvær være drittvær og koste meg glugg i hjel med denne boken. Historien er ikke utpreget spennende, men her er intriger nok å forholde seg til. Karakterene er sterke og troverdige, til og med primadonnaforfatteren begynte jeg å tro på, da jeg skjønte hvorfor hun er som hun er.
Anne Holt har et språk spekket med lun humor, og treffsikre observasjoner. Teksten er krydret med 5-6 ord som jeg ikke har i min dagligtale, og da jeg fikk med meg betydningen av disse, følte jeg meg litt klokere.
Har du lyst å lese en, velskrevet roman, som er lettlest og fengende og byr på et dypdykk i familiehemmeligheter og triste skjebner? da er Det ellevte manus verdt å notere på "skal lese-listen"☺