Februarutfordringen i 1001-lesesirkelen er å lese en afrikansk forfatter. Nadine Gordimer f. 1923 kom fra Sør-Afrika, hun var en politisk aktivist og mottok Nobelprisen i 1991. Burgers datter kom ut i 1979, da hadde hun allerede gitt ut seks romaner, og senere kom det syv til. Hun var en allsidig dame, som skrev essays, noveller, skuespill og dokumentarer. Som datter av jødiske innvandrere til Sør-Afrika, far fra Litauen og mor fra England, har hun en spennende bakgrunn.
Rosa, 27 år gammel, er datter av en fremtredende, hvit, sørafrikansk kommunist og lege som kjemper for et fritt Sør-Afrika.
Rosa stiller etter hvert spørsmål ved hvilken pris hun skal betale for sitt engasjement for et fremtidig samfunn, og hvor mye av sin egen selvrealisering hun må gi avkall på.
Man velger hvilket menneske man vil være, men man velger på grunnlag av forutsetninger.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1979/på norsk 1994
Sider: 370
Kilde: Biblioteket
I romanens åpningsscene er Rosemarie Burger 14 år, og hun står i kø foran fengselsporten, i håp om å få levere en gammel dyne og noen klær til sin mor. Senere hører vi om da faren sitter fengslet, rettssaken som varer i 217 dager, og som dømmer ham til livsvarig fengsel.
Rosa er nå alene, dette er litt senere i livet hennes, for hun er voksen og utdannet fysioterapeut. I retrospektiv lærer vi familiens historie å kjenne, om oppveksten i et hjem hvor begge foreldrene var kommunister som jobbet utrettelig for å bedre levevilkårene for de svarte. De hadde åpent hus, tok inn alle som trengte ly, og Rose og broren Tony levde et liv helt uten særrettigheter, som de andre hvite barna hadde.
Det er godt å lese om de ivrige aktivistenes modige kamp for utbredelse av politiske rettigheter for alle folkeslag i Sør-Afrika. De videreførte motstandsarbeidet som startet i 1948, da det nye nasjonalistpartiet kom til makten.
Tidsmessig svever vi litt frem og tilbake, til arbeiderbevegelsens spede barndom like etter andre verdenskrig, hvor fagforeningsarbeid var en farlig ting å drive på med. Før Burger-barna kom til verden, kjempet foreldrene side om side, og flere ganger ble de tiltalt sammen. Siden byttet de på å være sammen med barna under demonstrasjoner, slik at en av dem alltid kunne passe på, i tilfelle den andre ble fengslet.
Når Lionel Burger dør i fengselet, tre år etter han ble dømt, er Rosa helt alene. Mor er allerede død, og Tony er også borte, hun har bare en halvbror i Tanzania som hun aldri har sett. Hun er oppsatt på å reise, i hjemlandet er hun sin fars datter, overvåket hele tiden og alle hun blir sett med, ender opp som mulige mistenkte. Etter å ha besøkt sin far i fengsel to dager i måneden i tre år, er hun nå fri til å komme seg bort, men hun har ikke krav på pass.
I del to har en fjern slektning hjulpet henne med pass. Hun har fått innvilget pass for ett år, til fire land, som hun ikke har hatt noe kontakt med. Hun reiser til Frankrike, hvor hun møter en kusine, og senere møter hun også farens ekskone. Hun blir kjent med mange mennesker, diskuterer Mao, Solsjenitsyn og Marx, fenomenet Gulag og ANC.
Etter en stund følger hun med en bekjent til London, men en oppringning midt på natten fra en svart barndomsvenn, gjør henne oppbrakt. Før passet går ut returnerer hun til hjemlandet. Den økende politiske separatismen skremmer henne, men hun får seg jobb som fysioterapeut på et svart sykehus, og begynner å overvære rettsaker. Mot slutten av romanen blir Rosa selv arrestert og fengslet uten tiltale.
Jeg har tidligere lest Nadine Gordimers roman Et eget liv, og den likte jeg veldig godt. I likhet med Et eget liv, er frihet et tema som også går igjen i Burgers datter, men rammene rundt de to romanene er veldig forskjellig.
Hvem husker ikke Nelson Mandela og frihetskampen som ble vunnet, da han i 1990 endelig, etter 27 år i fengsel for sine meninger, ble sluppet fri. Burgers datter tar oss med tilbake til tiden før dette, det er en lærerik roman, tankevekkende og skremmende, måtte vi aldri havne der igjen.